Virkninger av angrefristloven

Sluttrapport til oppdragsgiverne

Ole-Erik Yrvin

Denne dokumentet faller inn under unntakene i åndsverkslovens § 14, og er ikke opphavsrettslig vernet.

Videredistribusjon og bruk i kildeformat (Asciidoc) og kompilert form (XML, HTML, PDF, PostScript, RTF og så videre) er tillatt både med og uten endringer.

2023-10-28

Sammendrag

1979 leverte Ole-Erik Yrvin en hovedfagsoppgave for Cand. Scient ved Institutt for sosiologi på Universitetet i Oslo på oppdrag fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Oppgaven evaluerte Angrefristloven fra 1972, og det han oppdaget førte til at loven ble endret fire år senere. Endringene er nå tatt i et eget EU-direktiv om angrerett gyldig i Norge fra 1993. Nå er hovedoppgaven endelig enkelt tilgjengelig, både digitalt og på papir.


Innholdsfortegnelse

Forord
Oppdatert i 1992
I. Bakgrunn og opplegg av undersøkelsen
1. Om bakgrunnen for undersøkelsen
Innledning
Oversikt over innholdet
Administrative og økonomiske konsekvenser av lover m.v.
2. Hvordan fikk vi loven om angrefrist
Innledning
Kildemateriale
Utgangspunktet
Medlemsforslaget i Nordisk Råd
Behandlingen av medlemsforslaget i Nordisk Råd
Lovutvalget
Høringsuttalelsene og Justisdepartementets behandling
Fragåelsesrett
Fragåelsesrett eller forbud
Stedet for beskyttelsen
Betydningen av høringsuttalelsene
Stortingsbehandlingen
Konklusjon
3. Om formålet med loven og mulige virkninger
Innledning
Målformuleringer i lovforberedelsen
Generelle mål
Konkrete virkninger i selgerfirmaene
Konkrete virkninger for forbrukerne
4. Undersøkelsesopplegget
Mulige datakilder
Selgerfirmaene
Forbrukerne
Forbrukerrådet
Rettsapparatet
Konklusjon
Angrefristloven som et eksperiment
«Bare etter»-opplegg med jamført kontrollgruppe
«Bare etter»-opplegg med sammenligning mellom representative utvalg
II. Direktesalg: Omfang, holdninger og erfaringer
5. Salgsutsatthet og holdninger til direktesalg
Salgsutsatthet: salgsformer og frekvenser
Dørsalg
Selskapssalg
Dørsalg og selskapssalg
Telefonsalg
Salgsutsatthet
Holdninger til direktesalg
Oppsummering
6. Erfaringer med direktesalg
Innledning
Varer, priser, salgsform og kjøpergrupper
Anger og misnøye
Rasjonelle kjøp
Holdninger salgsutsatthet, kjøp og kjøpserfaringer
Mulige konsekvenser
Salgsutsatthet og holdninger (Mål 13)
Holdning og kjøp (Mål 14)
Kjøp og salgsutsatthet (Mål 15)
Holdning og misnøye med kjøp (Mål 16)
Drøfting av sammenhengen mellom holdninger utsatthet, kjøp og kjøpserfaringer
III. Virkninger av loven
7. Lovkunnskap
Hvilken kunnskap forbrukerne trenger og hvordan de kan få den
Hvilken lovkunnskap har forbrukerne
Kjenner forbrukerne til en angrefrist?
Fristens lengde og starttidspunkt
Salgsformer som omfattes av fristen
Om fristen. omfatter varer og tjenester
Betalingens betydning
Lovkunnskap og feilkunnskap
Meddelelse av lovens betydningen av de ulike kanaler
Hvilke faktorer gir økt lovkunnskap?
Angrefristen, et ekstra salgsargument?
Hvorfor finner vi samme atferd i alle forbrukergrupper?
Oppsummering
8. Betaling og levering av varen
Innledning
Betalings og leveringspunktet
Kontantkjøp, avbetalingskjøp og veloverveide beslutninger
Kontakt med selger
Oppsummering
IV. Konklusjon
9. Om å gi rett, å ha rett og å få rett
Innledning
Oppsummering av virkninger hos selgere og forbrukere
Virkninger i selgerfirmaene
Konkrete virkninger for forbrukerne
Lovens gitte betingelser
Atferdsbetingelser som må oppfylles
Formelle kriterier som må oppfylles
Angrefristsystemet og etterkjøpsatferden
Om de generelle mål og hovedfunnene i undersøkelsen
10. Mulige forbrukerpolitiske konsekvenser
Innledning
Forbud mot direkte salg
Argumenter for innføring av et forbud
Argumenter mot innføring av et forbud
Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarer til eksisterende lovgivning?
Bedre informasjon via selger
Offentlig rettighetsinformasjon
Forslag
Hvordan kan en. fragåalsesrett forbedres?
Fristens starttidspunkt og lengde
Kjøperbekreftet bestilling
Skillet mellom kontant og kredittkjøp
Skillet mellom varer og tjenester
Utvidet forbrukerkjøpsbegrep
Angre og bytterett ved andre salgsformer
Godkjenningsordninger
Oppsummering og hovedkonklusjoner
A. Konstruksjon av indekser
Holdning til direktesalg
Salgsutsatthet
Lovkunnskap
Feilkunnskap
Indeks for kjøpsmisnøye
B. Spørreskjema
C. Forskriften
D. Lovteksten
E. Avtingingssetel
F. Avbestillingsseddel

Figuroversikt

1.1. Lovgivning som en kontinuerlig prosess
3.1. Mulige virkninger av loven
3.2. Undersøkelsesområder og oversikt over mulige sammenhenger mellom dem
4.1. Eksperiment med angrefrist som årsaksfaktor
4.2. Utvalgssammensetning basert på jamført kontrollgruppe
4.3. Utvalgsammensetning basert på sammenligning av representative utvalg
5.1. Salgsutsatthet og bakgrunnsvariable
5.2. Holdning til direktesalg bakgrunnsvariable
6.1. Oversikt over mulige sammenhenger
6.2. Oppsummering av mulige årsakssammenhenger
7.1. Forhold som kan påvirke lovkunnskapen
9.1. Betingelser for å kunne heve en avtale eller ordre
9.2. Regneeksempel 1. Atferd etter kjøpet
9.3. Regneeksempel 2. Lovkunnskap og lovbestemmelser

Tabelloversikt

5.1. Dørsalgsfrekvens
5.2. Varetilbudet ved dørsalg
5.3. Varetilbudet ved selskapssalg
5.4. Varetilbudet ved dørsalg og selskapssalg i 1974 og 1977
5.5. Indeks for salgsutsatthet
5.6. Holdning til forskjellige direktesalgsformer
5.7. Fordeler ved kjøp ved døren
5.8. Ulemper ved kjøp ved døren
5.9. Indeks for holdning til direktesalg
6.1. Varer kjøpt ved direktesalg
6.2. Kjøp etter salgsform
6.3. Kjøpesummer
6.4. Kjøpsvurdering siste kjøp
6.5. Kjøpsmisnøye
6.6. Misnøye etter varens pris
6.7. Kjøpsmisnøye etter planlegging
6.8. Salgsutsatthet og holdning til direktesalg
6.9. Holdninger til direktesalg og antall angrefristkjøp (A-utvalget)
6.10. Salgsutsatthet og antall angrefristkjøp
6.11. Holdning og kjøpsmisnøye
6.12. Prosent av kjøpere som er negative til direktesalg etter kjøpsmisnøye og salgsutsatthet
6.13. Prosent kjøpere i A-utvalget etter salgsutsatthet og holdning til direktesalg
7.1. Kjennskap til loven
7.2. Kjennskap til fristens lengde
7.3. Fristens starttidspunkt
7.4. Salgsformer fristen omfatter
7.5. Om fristen omfatter varer og tjenester
7.6. Betalingens betydning
7.7. Indeks for lovkunnskap
7.8. Indeks for feilkunnskap
7.9. Avbestillingsvurdering *) etter andel riktige lovkunnskapssvar
7.10. Fordeling etter fra hvilken kilde man ble oppmerksom på fristen
7.11. Registrerte mottak av angrefristskjema
7.12. Mottak av angrefristskjema etter kjøpsmisnøye
7.13. Andel riktige lovkunnskapssvar etter mottak av skjema og selgerorientering
7.14. Lovkunnskap*) etter mottak av angrefristopplysninger og selgerorientering om fristen
7.15. Angrefristens betydning for kjøpet etter selgerorientering om angrefristen
8.1. Betalings- og leveringstidspunkt*)
8.2. Kjøpesum og leveringstidspunkt
8.3. Betalingsform etter avbetalings- vurdering og kjøpsplanlegging

Forord

Innholdsfortegnelse

Oppdatert i 1992

Dette forordet ble tilføyd i oktober 2023 som ledd i forberedelsen til å legge rapporten inn på data og på Internettet.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) gjennomførte på 1970-tallet en serie evalu­er­inger av gjeldende forbrukerlovgivning. I rapporten her blir også Angrefristloven evaluert ut fra forbrukerhensyn.

Angrefristloven trådte i kraft 1. juli 1972. Behovet for en evaluering av loven fremgår i St. meld. nr. 44 «Om forbruker­politikken» fra desember 1977 og begrunnet i avsnittet om «For­brukernes stilling i kontrakt­situasjonen» (4.2.4.3). Oppfølgingen ble konkretisert i avsnittet om «Vur­dering av angre­frist­lov­en» (9.4.3), inkluderte enkelte hovedfunn fra undersøkelsen her, og konkluderte slik:

Blant annet på grunnlag av resultatene fra undersøkelsen som er foretatt, vil angrefristloven bli tatt opp til vurdering i samarbeid mellom Justisdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet.

Denne undersøkelsen bygger i hovedsak på intervjuing av 2029 forbrukere utført av Norsk Gallup A/S, samfinansiert av Justisdepartementet og FAD. Den bygger på et godt gjen­nom­ført forprosjekt i form av en diplomoppgave ved Bedriftsøkonomisk Institutt utført av Erik Strøm og Thor Rogan. De utviklet spørreskjemaet og prøvde det ut.

Analysen av datamaterialet og rapportskrivingen er utført av undertegnede ut fra erfar­ingene - og gode faglige råd - fra valgforskningsmiljøet ledet av professor Henry Valen ved In­sti­tutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. En spesiell takk for opplæringen i survey­under­søkelser og re­gre­sjons­analyse, og spesielt for denne rapporten: Drøftingen i kapittel 4, som ga «ex post facto» som analyseoppsett. «Ex post facto»-eksperiment er ellers ofte be­nyttet i pedagogisk forskning. Også datasenteret i kjelleren i Nils Henrik Abels Hus på Blindern var til meget god hjelp. På realistenes nattskift fikk vi samfunnsvitere, igjen og igjen, kjørt våre esker med tusener av hullkort og fargerike programkortkombinasjoner basert på Dagfinn Aas sitt utmerkede data­vei­led­ningshefte om DDPP.

Takken går videre til kollegene fra Forbrukeravdelingen i FAD. Rapporten ble godkjent som hovedfagsoppgave til cand.scient. av professor Stein Bråten ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo. Tabell 6.12 på side 76, uten tekst, er også gitt som eksamens­opp­gave i statsvitenskap grunnfag, med oppgaveteksten «Tolk tallene».

Oversikten over innholdet er gitt i avsnitt 1.2. I kapittel 2 og 3 er lovens historikk nasjonalt og nordisk gjennomgått. De foreslåtte forbrukerpolitiske konsekvensene av rapportens funn fremgår av kapittel 10.

Rapportens konklusjoner i kapittel 10 her, og spesielt i avsnitt 10.5, ble vurdert i Justis­de­par­te­mentets Ot. prp. nr. 53 (1982-83) om angrefristloven, med start i avsnitt 2.2 om «Erfar­ing­ene med nåværende lov»:

2.2 Erfaringene med nåværende lov

Angrefristloven ble vedtatt av et enstemmig storting i 1972.

Allerede fra 1975 har imidlertid forbrukerrådet, med bakgrunn bl.a. i erfaringene fra klagesaksbehandlingen, tatt opp spørsmålet om en utvidelse av forbrukerkjøperens vern etter loven.

En undersøkelse foretatt i Forbruker- og administrasjonsdepartementets regi av Ole-Erik Yrvin, Virkninger av angrefristloven (sluttrapport august 1979) konkluderer bl.a. med at de fleste forbrukere oppfatter angrefristen som mer omfattende enn loven gir grunnlag for, og at få forbrukere bruker angrefristen, ofte fordi de reagerte for sent i forhold til lovens vilkår. Som vesentlige svakheter ved nåværende angrefristlov ble særlig ansett at kjøpet ikke kan fragås etter at kjøperen uten forbehold har betalt kjøpesummen helt ut, og at angrefristen begynner å løpe allerede fra avtaletidspunktet (bestillingstidspunktet), ikke først fra leveringstidspunktet.

I St. meld. nr. 44 1977-78 Om forbrukerpolitikken er uttalt at bl.a. på grunnlag av resultatene fra den foretatte undersøkelse, vil angrefristloven bli tatt opp til vurdering i samarbeid mellom Justisdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet.

Det foreligger også en rapport om en forbrukerundersøkelse Direkte salg/Dørsalg foretatt av Marketing Link A.S. i 1977 for Direktesalgsforbundet. Undersøkelsen inneholder bl.a. data om forekomsten av direkte salg/dørsalg og hvilke produkter som tilbys og blir kjøpt. På spørsmål om noen gjøre en god eller dårlig handel ved siste kjøp, sa bare 8% av utvalget seg direkte misfornøyd.

Også resultatet av høringsbehandlingen av Justisdepartementets notat januar 1982 underbygger at det er svakheter ved forbrukervernet etter angrefristloven i praksis, se avsnitt 2.6 nedenfor.

Resultatet av lovbehandlingen i 1983 er oppsummert i Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) «Om lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven)» nå fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Rapporten og anbefalingene i rapporten her fra 1979, kom til god nytte.

«I 1983 ble angrefristloven utvidet til å omfatte postordresalg og telefonsalg etter selgers initiativ. Gjennom senere tolkning anses bestemmelsene om postordresalg også å omfatte TV-shopping og internetthandel. Loven ble videre utvidet til å omfatte forbrukerleie dersom leieforholdet skulle vare mer enn 30 dager regnet fra overleveringen av tingen. Unntaket for kontantkjøp ble samtidig erstattet av et unntak for kjøp under kr 200 og kjøp av matvarer. Utgangspunktet for angrefristen ble endret fra avtaleinngåelsen til det tidspunktet kjøperen mottar varen og får overlevert angrefristformular med informasjon om sine rettigheter etter loven. Det ble innført unntak fra fristregelen for varer som skulle tilvirkes eller tilpasses etter kjøperens behov, ved at det kan avtales at angrefristen tar til å løpe fra den dagen forbrukeren får overlevert angrefristformular.»

Oppdatert i 1992

1992, som ledd i EØS-avtalen, ble denne forbrukerlovgivningen utvidet for å omfatte EU-direktivet om dør­salg, nå lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Angrerettloven gjelder «når du handlar utanfor fast utsalsstad, som til dømes på internett, ved telefon­sal, postordre, på messer eller på gata. Den gir deg mellom anna rett til informasjon før avtale­inn­gåing, rett til skriftleg stadfesting av informasjonen og angrerett i 14 dagar», skriver Regjeringen.no.

  • Jfr. nr. 7a, 7e og 7i (direktiv 2011/83, EØS-avtalen vedlegg IX nr. 31E, direktiv EØS-avtalen vedlegg XIX. Angrerett­loven, LOV-2014-06-20-27 sist endret LOV-2022-02-18-5, fra 01.07.2022 , er knyttet til Barne- og familie­departe­mentet.

Denne sluttrapporten med forordet kan brukes etter bestemmelsene i § 14 i Åndsverksloven[1] og i Creative Commons 0. Den ligger kostnads­fritt ute på Internettarkivet her: https://archive.org/details/virkninger-angrefristloven-1979-nyutgivelse, samt er tilgjengelig med nytt sideutlegg fra lulu.com og andre nettbokhandlere.

Oslo, 8. oktober 2023

Ole-Erik Yrvin

Tidl. utredningsleder



[1] «Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»

Del I. Bakgrunn og opplegg av undersøkelsen

Kapittel 1. Om bakgrunnen for undersøkelsen

Innledning

Formålet med denne rapporten er å presentere en undersøkelse om virkninger av lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp som Stortinget vedtok i mars 1972. Undersøkelsen bygger i hovedsak på en intervjuundersøkelse av 2029 forbrukere foretatt av Norsk Gallupp A/S i månedene juni, august og september 1974.

Undersøkelsen bygger på et forprosjekt gjennomført som diplomoppgave ved Bedriftsøkonomisk institutt i 1973 foretatt av Erik Strøm og Thor Rogan. Forprosjektet omfattet utarbeiding av spørreskjema og utprøving av det metodiske opplegg for undersøkelsen. På enkelte punkter er det også tatt med materiale innsamlet ved en postenkete av Marketing Link A/S for Direktesalgsforbundet høsten 1977[2].

Undersøkelsen omfatter en beskrivelse av omfanget av salg utenfor fast salgssted, forbrukernes syn på disse salgs- formene og hvilke erfaringer de har gjort ved slike kjøp. For å vurdere lovens virkninger undersøkes forbrukernes lovkunnskap og, så langt det er mulig, i hvilken grad forbrukerne benytter de rettigheter loven skal gi.

Prosjektet er finansiert i fellesskap av Justisdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet.

Prosjektopplegget ble blant annet drøftet med forskere på området og vurdert av NAVF og Statistisk Sentralbyrå.

De faglige grunnene til å velge ut denne loven for nærmere undersøkelser er flere:

  • loven har avgrenset virkeområde og er lovteknisk enkel
  • en del av lovens mulige virkninger kan registreres med en velprøvet samfunnsvitenskapelig metode: en intervjuundersøkelse
  • i Norge foreligger det studier som kan tjene som basis for å undersøke slike virkninger. Spesielt vises det til undersøkelsen av den norske hushjelplov «En lov i søkelyset» og til «Rettssosiologi» av Vilhelm Aubert.[3]

Planlegging av denne rapport ble basert på disse to studier og utkastet til NOU 1973:52 «Om administrative og Økonomiske konsekvenser av lovgivning m.v.».

Prosjektet som formuleres som departementsoppdrag bør ha en konkret nytteverdi. I planleggingen ble det vist til følgende mulige betydning av undersøkelsen:

  • den kan vise i hvilken grad loven er kjent og benyttet av kjøper og selger om tilsiktede mål er nådd og om eventuelle ikke-tilsiktede virkninger har oppstått,
  • undersøkelsen kan gi grunnlag for tiltak for å gjøre loven bedre kjent blant de grupper loven omfatter, og
  • resultatene vil kunne gi grunnlag for å vurdere om loven i sin nåværende form vil trenge en revisjon for bedre å nå de oppsatte mål.
  • Undersøkelsens vitenskapelige betydning ligger i en utvidelse av de empiriske grunnlaget på området lovgivningens virkninger.

Oversikt over innholdet

Rapporten er disponert slik:

Kapittel 1 gir bakgrunnen for rapporten og gir en orientering om rammen for arbeidet med erfaringstilbakeføring fra lovverket i sentralforvaltningen.

Kapittel 2 gir en kort oversikt over den prosess som førte til at det ble innført en egen lov om angrefrist for visse kjøp og noen av de synspunkter og vurderinger som ble lagt til grunn.

Kapittel 3 gjennomgår de generelle og konkrete mål for dette lovtiltaket og de virkninger en kan forvente. Videre risser kapitlet opp endel av de årsakssammenhenger det kan være aktuelt å se nærmere på.

Kapittel 4 drøfter valg av metodisk opplegg for undersøkelsen og hvilke utvalg av forbrukere den bør bygge på.

I kapittel 5 gjennomgås: direktesalgstilbudene til forbrukerne og hvilke holdninger forbrukere: har til disse salgsformene.

Kapittel 6 tar opp forbrukernes kjøpserfaringer og hvilken sammenheng det er mellom disse erfaringene, holdningen til direktesalg og hvor ofte folk får slike tilbud.

Forbrukernes lovkunnskap er gjennomgått i kapittel 7 og vekten er lagt på å analysere i hvilken grad selgernes informasjonsplikt fører til økt lovkunnskap hos den som har kjøpt utenfor fast salgssted.

Kapittel 8 omhandler tidspunktene for betaling og levering av varen.

I kapittel 9 foretas det så en samlet oppsummering av hoved- funnene i undersøkelsen ut fra målene i kapittel 3. De mulige forbrukerpolitiske konsekvenser er gjennomgått i kapittel 10.

Administrative og økonomiske konsekvenser av lover m.v.

Følgende prinsipielle syn er understreket i utredningen om «Administrative og økonomiske konsekvenser av lover m.v.»[4]:

«Det må være en klar forutsetning at det offentlige regelverk skal virke overensstemmende med de respektive bestemmelsers målsetting. Dette gjelder både planlagte bestemmelser og de som før lengst er vedtatt. Denne forutsetning stiller krav til forberedelse, form, forvaltningsapparat m.v. og nødvendiggjør en stadig observasjon av gjeldende lover og andre regler.»

Og lovgivning er en kontinuerlig prosess, som i utredningen ble oppsummert i følgende figur:

Figur 1.1. Lovgivning som en kontinuerlig prosess

lovgivingsprosess

«Veiledende retningslinjer til bruk for departementene i arbeidet med det offentlige regelverk» ble fastsatt ved kongelig resolusjon av 31. oktober 1975. Punkt 10 omhandler «observasjon, rapportering, erfaringstilbakeføring»:

«Når bestemmelsen er trådt i kraft, skal fagdepartementet holde seg orientert om hvordan de virker. Dette kan skje både gjennom egne tiltak og ved å 'sørge for at underliggende organer har bestemmelsen under observasjon og gir rapportering om virkningene. Det erfaringsmaterialet som departementet får på denne måte, skal det anvende i det løpende arbeid med ajourføring og justering av regelverket. Større lover og andre viktige regelverk skal tas opp til fornyet vurdering med jevne mellomrom, ikke sjeldnere enn hvert 5. år.»

Virkningene av offentlige regelverk kan undersøkes på forskjellige måter. I kommentarene til punkt 10 skisseres følgende muligheter for tilbakeføring av erfaring:

  • muntlig som skriftlig kontakt med publikum
  • opplysninger og reaksjoner gjennom presse, radio og fjernsyn
  • inspeksjonsordninger, møter med tjenestemenn fra den ytre etat
  • kontakt med grupper som har vanskelig for å fremme sine krav.

Søkelyset må også fra tid til annen rettes mot de tilfelle hvor man intet hører om lovers- og andre bestemmelsers virkninger. Slik taushet kan være et varsel f.eks. om at en lov ikke er tilstrekkelig kjent, eller at de som loven angår ikke vet hvordan de skal bringe sine problemer fram.

Vilhelm Aubert understreker at det er nærliggende i rettssosiologien å undersøke i hvilken grad lovene har ført til samsvar mellom norm og atferd, eller om de har preget folks innstillinger og rettsoverbevisning[5].

Den undersøkelsen som er gjengitt i de følgende kapitler må sees som et ledd i det praktiske og faglige arbeidet for å få bedre kunnskaper om virkninger av lovgivning.



[2] ROGAN, Thor og STRØM, Erik. «Effekter av angrefristloven. En forprosjektrapport», Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Oslo 1974. Postenketen er foretatt for Direktesalgsforbundet av Marketing Lånk a.s og dokumentert slik: Rapport/direktesalg - dørsalg. Forbrukerundersøkelse september 1977. Oslo, 27. oktober 1977. 29 sider. Analyserapport for forbrukerundersøkelse direktesalg/dørslag, Oslo, 8.november 1977. 6 sider. Direktsalg/dørsalg. Tilleggsrapport til forbrukerundersøkelse september 1977. 0slo, 28. november 1977. 3 sider.

[3] Aubert, Eckhoff, Sveri: «En lov i søkelyset». Oslo 1952, Eskeland og Finners: «Rettshjelp», Oslo 1973, Aubert, Vilhelm: «Rettssosiologi» Universitetsforlaget, Oslo 1968 og «Rettens sosiale funksjon», ISBN 8200015238, Universitetsforlaget. Oslo 1978.

[4] NOU 1973:52 «Om administrative konsekvenser av lovgivning m.v.», ISBN 8200701069, side 15, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011103106006

[5] AUBERT, Vilhelm: «Rettsosiologi». Side 164.

Kapittel 2. Hvordan fikk vi loven om angrefrist

Innledning

Formålet med dette kapittel er å gi en oversikt over den prosess som førte til at angrefristen ble innført for visse kjøp. Oversikten konsentrerer seg om de formelle sidene ved denne prosessen, om de interessegrupper som deltok og de viktigste argumentene som ble fremført. En slik gjennomgang kan forenkle forståelsen av kapittel 3 der blant annet målformuleringer, eller oftere hypoteser om virkninger av retten til å heve et kjøp, blir drøftet. Det burde også bli enklere å se sammenhengen når det senere i rapporten vises til uttalelser og synspunkter som kom fram i løpet av prosessen.

Kildemateriale

For å beskrive hvordan denne loven ble til, må man i hovedsak bygge på det skriftlige materiale som foreligger, fra årsskifte 1965/66 til loven ble vedtatt i 1972. De viktigste dokumentene i lovgivningsprosessen er:

Vedtaket i Forbrukerrådet
Forslag fra Forbrukerrådet om en betenkningstid i forbindelse med handelslovens borttingingsbestemmelser fra januar 1966[6].
Det grunngitte spørsmålet

Grunngitt spørsmål i Stortinget

Grunngitt spørsmål i Stortinget fra representanten Borghild Bondevik Haga 1. juni 1966 om en vil kunne vente å få en endring i de regler som nå gjelder for omførselshandel slik at det gis en tidsfrist før en avbetalingskontrakt blir gyldig[7].

Medlemsforslaget i Nordisk råd

Medlemsforslag i Nordisk Råd med høringsuttalelser og betenkning

Et medlemsforslag datert 26. april 1966 i Nordisk Råd om innføringen av en regel om betenkningstid i avtaleloven fra 1967. Til forslaget fulgte høringsuttalelser fra myndigheter og organisasjoner i de nordiske land og en betenkning fra Nordisk Råds juridiske komite om saken[8].

Lovutvalget
Justisdepartementet nedsatte 12. juli 907 ét eget lovutvalg til å undersøke behovet for å overveie innholdet av en beskyttelsesregel som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra visse avtaler innen en kortere frist[9].
Utvalgsinnstillingen
«Innstilling om fragåelse ved kjøp m.v. i visse tilfelle» ble avgitt i november 1970.
Høring

Høringsuttalelser

Innstillingen ble sendt til høring og det kom inn 26 uttalelser til Justisdepartementet[10].

Ot.Prp. nr. 14

Odelstingsproposisjonen

«Ot.prp. nr. 14 (1971-1972) Om lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp:» ble utarbeidet i Justisdepartementet og framlagt for Stortinget i oktober 1971.

Komiteinnstillingen

Innstilling fra Stortingets administrasjonskomité

Lovforslaget ble behandlet i Stortingets administrasjonskomite, som avga «Innst. 0.X. (1971-1972) Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp.»

Behandlingen I Stortinget

Loven

Den endelige behandlingen i Stortingets organer er gjengitt i «Forhandlinger i Odelstinget nr. 30 1972. 14. mars - Lov om angrefrist ved visse avtaler ved forbrukerkjøp.» (VEDLEGG 3 OG 4)

Videre foreligger det henvendelser direkte til Stortinget under lovbehandlingen og presseomtale i dagsavisene.

Lovkommentaren
Professor Kristen Andersen utga en kommentarutgave til loven «Angrefristlov og forbrukerkjøp» i 1974[11].

Dette kapitlet er bygget på de offentlige dokumentene som er nevnt ovenfor. Videre i undersøkelsen er dokumentene omtalt med de betegnelser som er gitt ovenfor.

I tillegg kunne det vært ønskelig å supplere dette materialet med samtaler med de personer som var aktivt med i behandlingen av saken. Da det skriftlige materialet må sies å være fyldig, synes det ikke nødvendig å foreta en slik utvidelse av undersøkelsen. De mest aktuelle spørsmål i denne rapporten er lovens virkninger, og da er det vurderinger og synspunkter som kom til uttrykk i tiden før loven ble endelig utformet som må tillegges størst vekt.

Framstillingen i dette kapittel er begrenset til å beskrive enkelte hovedtrekk ved utarbeidelsen av loven.

Utgangspunktet

De problemer forbrukerne møter ved direktesalg er beskrevet i et vedtak i Forbrukerrådet i januar 1966:

«Av de klagesaker som kommer inn til Forbrukerrådet har rådet et bestemt inntrykk av at borttinging av kjøpmannsvarer direkte til forbrukerne reiser mange problemer. Vi får mange klagehenvendelser som særlig går ut på at forbrukerne på grunn av aktive selgere er kommet i skade for å kjøpe varer de egentlig ikke har bruk for og at de av den grunn ønsker å annulere salget. Slike henvendelser gjelder i første rekke kjøp på avbetaling og dreier seg for øvrig om all slags kjøpmannsvarer fra bøker til symaskiner. Andre klagemål går ut på at varen slett ikke har de egenskaper selgeren lovet eller at den viser seg å være dårligere eller dyrere enn varer av tilsvarende slag som er til salgs i butikkene…​.»

Den umiddelbare foranledning ifølge utvalgsinnstillingen var, tilfeller av dørsalg, der særlig selgere av amerikanske og engelske bokverk (spesielt leksika) uanmodet oppsøkte kjøpere i deres hjem. Kjøperene følte seg etter sigende ført bak lyset fordi de trodde de mottok gratis et større bokverk som ledd i forlagets forbrukerundersøkelse e.l. Dessverre kostet selve den periodiske publikasjon kjøperen måtte abonnere på omtrent det samme som et bokverk og et abonnement til sammen.

Flere av dokumentene omtaler presseomtalen av uheldige dørsalgsmetoder som et viktig utgangspunkt for å ta opp saken.

I Stortinget reiste representanten Borghild Bondevik Haga i juni 1966 et grunngitt spørsmål om endring i reglen for omførselshandel med avbetalingskontrakt slik at det kunne gis en tidsfrist før slike kontrakter ble gyldige. Justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer viste i sitt svar til det nettopp framlagte medlemsforslag i Nordisk Råd.

Medlemsforslaget i Nordisk Råd

I april 1966 foreslo tre medlemmer i Nordisk Ministerråd, Dagmar Ranmark fra Sverige, Lis Groes: fra Danmark og Ragnar Christiansen fra Norge

«at Nordisk Råd henstiller til regjeringene at undersøge mulighedenefor at få en bestemmelse optaget i aftalelovgivningen og i lovgivningen om Köb på afbetaling, som giver Köberen en ret til at træde tilbage fra aftalen inden for en kortere frist».

Forslaget til Nordisk Råd ble sendt til høring i medlemslandene. 39 uttalelser ble avgitt, 11 fra Danmark, 7 fra Finland, 12 fra Norge og 9 fra Sverige. Disse uttalelsene gir et nyansert spektrum av vurderinger om «dyktige selgere, som udnytter uerfarene forbrukere» og om det bør innføres en «ret for köberen til at træde tilbage fra aftalen inden for en vis kortere frist, for eksempel 3-5 dage».

I noen av uttalelsene ble det i argumentasjonen framsatt enkelte hypoteser om hvilke virkninger en slik fragåelsesrett kunne få. Disse hypoteser er drøftet i tilknytning til kapittel 3.

Nordisk Råds juridiske komite behandlet medlemsforslaget på møter i oktober 1966 og februar 1967. Komiteen sammenfatter høringsuttalelsene slik:

«Forslaget anbefales av Arbejderbevægelsens erhvervsråd, Handels och Industriministeriet, Tjanestemannaorganisationernas sentralforbund, Justisdepartementet, Departementet for familie- og forbrugersager, Den norske advokatforening, Tjånstemånnens centralorganisation og Landsorganisationen i Sverige.

Tjånstemånnsorganisationens centralforbund fremhæver dog, at hele den finske handelslovgivning trænger til revision og at indførelsen af en «fortrydelsesparagraf» vil være et betænkeligt lapperi.

Justisdepartementet påpeker, at sagen har vært fremdraget i Stortinget, og at det fra flere sider er ytrer utilfredshed med, at den nuværende lovgivning ikke indrømmer køberen en betænkningstid ved dørsalg.

Forslaget anbefales ikke af Industrirådet, Assurandørsocietetet, Advokatrådet, Den danske Handelsstands Fællesrepresentation, Butikhandelens Fællesråd, Den danske Forlæggerforening, Centralhandelskammaren, Centrallaget for handelslagen i Finland, Detaljhandelns centralforbund, Forsikringsrådet, De norske livsforsikringsselskapers forening, Norske forsikringsselskapers forbund, Den norske forleggerforening, Stockholms handelskammare, Sveriges køpmannaforbund og Motorbranschens riksforbund.

Imod forslaget anføres nevnlig, at det vil rokke tilliden til aftalers bindende kraft og være til skade for omsætningen, også selv om forslaget kun gennomføres på et begrenset område. Der vil opstå hyppige retstvister, og der er ikke behov for en «fortrydelsesparagraf» Køberne, specielt afbetalingskøberne er i forvejen værnet en betenkningstid. Det er iøvrigt tvilsomt, om en bestemmelse som den forslåede ikke vil få virkninger, som forbrugerne ikke kan være tjent med. Særlige forhold medfører, at bestemmelsen ikke kan forenes med de eksisterende lovbestemmelser og praksis vedrørende forsikringskontrakter.

Følgende myndigheder m.v. anbefaler en begrænset utredning: Justitsministeriet, Forbrugerrådet, Håndværksrådet, Handelsdepartement, Forbrukerrådet, Norges Handelsstands forbund, Norges kooperative landsforening, Svea hovratt og Kronofogdemyndigheten i Stockholm.

Justisministeriet, Håndværksrådet og Forbrugerrådene i Danmark og Norge mener, at undersøgelsen bør begrænses til de tilfælde, hvor sælgeren uanmodet retter henvendelse på Køberens bopæl eller lignende sted, men den bør foruden køb og salg også omfatte alle andre former for gensidigt bebyrdende aftaler, herunder særlige forsikringsaftaler, abonnementsaftaler og serviceavtaler.

Forbrugerrådet påpeger, at de uheldige forhold tillige forekommer, når sælgerne organiserer sig og opretter standarkontrakter, som øjeblikkelig binder køberen, men giver sælgeren en frist for akcept.

Handelsdepartementet og Forbrugerrådet mener, at misbrug særlig forekommer ved afbetalingshandel, som ikke afsluttes på faste utsalgssteder.

Norges kooperative landsforening fremhæver tillige køb og salg af brugte genstande, særlig automobiler som et område, hvor behov for en betænkningsfrist er til stede.

Svea hovratt anser en udredning angående salgsformer, som er behandlet i Konsumtionskreditutredningens betænkning, for at være velmotivert.

Følgende myndigheder m.v. har ikke taget stilling til forslaget eller har intet at indvende imod det: Justitieministeriet (som vil afvente remissytringerne angående Konsumtionskreditutrednings betænkning), Finlands fackføreningars centralforbund, Overståthållarambetet og Kooperativa førbundet.»

De ulike oppfatninger avspeiles i komiteen ved at flertallet, 8 av 12 medlemmer, gikk inn for følgenderekommendasjon:

«Nordisk Råd henstiller til regeringerne at undersøge behovet for og overveje indholdet af en beskyttelsesregel nevnlig i de tilfælde, hvor aftale indgås eller bestilling afgives under den ene parts uanmodede henvendelse på den anden parts bopæl eller dermed ligestillet sted,»

De resterende 4 konkluderte alternativt:

«at Nordisk Råd ikke foretager sig noet i anledning af medlemsforslaget om indførelse af en om betænkningstid i aftaleloven.»

Begrunnelsene for de to forslag er gjengitt i Vedlegg 3. Selve drøftelsen i komiteen ble referert som «livlig» ved behandlingen i Nordisk Råd i april samme år.

Behandlingen av medlemsforslaget i Nordisk Råd

Ved behandlingen i Nordisk Råd ble det holdt tre innlegg før avstemningen om forslagene til rekommendasjon[12].

Innleggene ble holdt av en representant for flertallsforslaget, en for mindretallet og av den norske justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer.

Statsråden gjorde oppmerksom. på at det norske Justisdepartementet i sin uttalelse til Nordisk Råd om medlemsforslaget hadde ment at det kunne være nyttig med en utredning av spørsmålet. Videre viste hun til de uttalelser som forelå fra en rekke interesserte organisasjoner og institusjoner. De aller fleste hadde uttalt at det burde foretas en utredning av spørsmålet, og enkelte gav endog uttrykk for at det burde innføres en form for betenkningstid. Spørsmålet synes etter dette å ha såvidt stor aktualitet i Norge at det foretas en nærmere undersøkelse av behovet for og en overveielse 'av innholdet av en eventuell beskyttelsesregel. «Behovet for en lovfestet betenkningsfrist synes særlig klart hvor avtale inngås eller bestilling opptas på kredittbasis eller oråremotakerens uanmodede henvendelse i vanlige forbrukers hjem eller på arbeidsplassen.»

Lovutvalget

Tolvte juli 1967 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg til å vurdere spørsmålet om fragåelse av kjøp mv. i visse tilfelle.: Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • Professor dr.juris Kristen Andersen, formann
  • Forlagsdirektør Henrik Groth
  • Administrerende direktør Herman Scheel
  • Avdelingsleder Inger L. Valle.

De tre sistnevnte ble oppnevnt etter forslag fra henholdsvis Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening i fellesskap, Norges Handelsstands Forbund og Departementet for familie- og forbrukersaker, Sekretær for utvalget var konsulent Arne Christiansen, Justisdepartementet.

Hvilke synspunkter var representert i utvalget? Ved høringen om medlemsforslaget i Nordisk Ministerråd uttalte Handelsstandsforbundet at de «intet hadde å innvende mot at spørsmålet om å gi kjøperen en betenkningstid blir nærmere utredet», og at utredning bør «begrenses til dørsalgstilfelle».

De hadde i en tidligere sak «overfor Handelsdepartementet fremholdt at man bør vurdere nærmere spørsmålet om hvorvidt det ikke bør innføres et generelt forbud mot dørsalg til privathusholdninger, blant annet ut fra hensynet til privatlivets fred». Forbundet hadde videre «også understreket at alene de faste utsalgssteder kan by forbrukerne et tilfredsstillende vareutvalg og gi forbrukerne betryggelse for at de vet hvor de skal henvende seg i tilfelle reklamasjoner, eller hvis de trenger ytterligere opplysninger om varens bruk eller egenskaper o.l.»[13]

Norges Handelsstands Forbund kan på denne bakgrunn nok ikke sies å representere dørsalgsfirmaene ved oppnevningen, uten at det dermed betyr at de representerer hensynet til forbrukerne.

Den norske forleggerforening uttalte i september 1966 at

«vi vil advare mot en lovfesting av «angrefristen». Vi finner det ytterst betenkelig at lovgiverne godtar at en bindende underskrift ikke skal ha full og øyeblikkelig gyldighet».

Tidligere i uttalelsen gis blant annet følgende bakgrunnsopplysning:

«I løpet av de siste måneder har dagspressen bragt kritiske reportasjer om visse utenlandske foretaks «pressesalg» av verker (store verker med eiendommelige betalingsvilkår). Disse stadig tilbakevendende angrep i aviser virket skadelig også på norske forlags virksomhet, og det ble av taktiske grunner nødvendig å oppfordre våre medlemmer til å innrømme en annulasjonsrett, og denne er nå innført av alle større verkselgende forlag.»

Av fire medlemmer representerte en forbrukersiden og to omsetningssiden.

Formannen Kristen Andersen[14] beskrev åpningsfasen i utvalgets arbeide slik:

«I det hele var det ikke fritt for at det innenfor utvalget i den innledende fase gjorde seg gjeldende en viss bekymring for at en slik beskyttelse kunne få en betenkelig preg av lovforankret barnepikepolitikk det gjelder ikke minst for mitt eget vedkommende.»

Men han tilføyer i neste avsnitt:

«Men den nevnte bekymring avtok etter hvert som arbeidet skred fram, for innen relativt kort tid å vike plassen for en enstemmig forvissning om at det for de egentlige dørsalgs vedkommende var et reelt behov for lovpolitiske tiltak til vern om kjøperne.»

For å skaffe utvalget et bedre underlagsmateriale, ble FAKTA A/S bedt om å foreta en intervjuundersøkelse. Inntil 7 spørsmål ble stillet til et landsomfattende representativt utvalg på 1 555 personer i juni 1968. 9% hadde kjøpt på avbetaling ved dørsalg i løpet av siste år. 19% av de 400 som siste år eller tidligere hadde kjøpt på avbetaling opplyste at de ville ha benyttet seg av en rett til å fragå avtalen[15].

Det ble også foretatt en undersøkelse av 147 klagesaker vedrørende dørsalg i Forbrukerrådets arkiv.

Lovutvalget avga sin innstilling 12. november 1970. Innstillingen konkluderte med et lovforslag som på enkelte punkter var meravgrenset enn det som senere ble vedtatt i Stortinget. Med ett unntak sto utvalget samlet bak forslag og vurderinger. Flertallet (Andersen, Groth og Scheel) ønsket at loven skulle gjelde «i kjøpers bolig», mens mindretallet (Valle) foreslo «i noens bolig». Mindretallet fremholdt videre at det:

«Også kan være sterke grunner som taler for å utvide fragåelsesretten til å gjelde for alt salg utenom fast utsalgssted, slik som etter den engelske Hire-purchase Act. Når jeg ikke har gått til et så omfattende forslag, skyldes det i første rekke at jeg for salg på slike «andre» steder er i tvil om en fragåelsesrett er det rette virkemiddel sett fra et forbrukersynspunkt. Jeg er tilbøyelig til å tro at en her bør innføre strengere restriksjoner.»

Utvalget foreslo også å la en fragåelsesrett omfatte avtale eller ordre om løpende tilsyn, vedlikehold, undervisning og lignende tjenester.

Høringsuttalelsene og Justisdepartementets behandling

22 institusjoner og organisasjoner uttalte seg om utvalgets forslag. I tillegg kom det inn uttalelser fra fire foretak som drev direktesalg av bøker, elektriske husholdningsartikler og tepper. Det ble spesielt bedt om vurdering av om loven burde gjelde for andre kontrakter enn det som inngås etter hjemmebesøk og for andre kontrakter enn kjøp og abonnementsavtaler. Videre ble det bedt om en vurdering av den foreslåtte områdningsfristen på 7 dager.

I proposisjonen er blant annet høringsuttalelsene drøftet under følgende punkter:

  • bør det innføres en områdningstid for visse salg?
  • fragåelsesrett eller forbud
  • stedet for beskyttelsen
  • noen andre hovedspørsmål:

    • hvilke kontraktstyper skal loven gjelde for
    • områdingsfristens beregning og lengde
    • unntak for kontantkjøp
    • det etterfølgende oppgjør
    • tilsagn fra selgerens representant

Fragåelsesrett

Praktis talt ingen av høringsinstansene motsatte seg prinsippet om en fragåelsesrett. Fra enkelte av firmaene ble det påpekt at bokselgerne burde vies spesiell oppmerksomhet. Uttalelsen fra en større symaskindistributør antyder dette:

«Bøkene er, gjennom unntak i avbetalingsloven[16], det problemkompleks som kanskje forårsaker nødvendigheten av en lov om angrefrist. Forbrukerrådet bør kunne opplyse om andre varer eller tjenester viser et liknende klagevolum og for øvrig motiverer angrefrist. vi Synes at loven av hensyn til forlagsbransjen bør sette inn det hvor virkningen kan forventes å bli størst. Vi foreslår derfor at loven om angrefrist i første omgang gjøres gjeldende for forlagsbransjen og bøker som nevnt i utvalgets arbeid og først ved dokumentert senere behov utvides til å omfatte varer.»

Fragåelsesrett eller forbud

En rekke av uttalelsene gikk inn for å utvide lovens område, men det var nokså delte oppfatninger av hvor langt man skulle gå. Justisdepartementet overveiet blant annet om det istedenfor eller sammen med en fragåelsesrett burde innføres delvis forbud mot eller andre restriksjoner i adgangen til salg utenfor fast forretningssted.

På bakgrunn av en betenkning fra Handelsdepartementet fant Justisdepartementet «ikke å burde ta noe ytterligere initiativ når det gjelder en innskrenkning av adgangen til salg utenfor fast forretningssted».

Stedet for beskyttelsen

Det var liten uenighet om at fragåelsesretten måtte gjelde i de tilfelle der kjøperen binder seg under selgerens besøk i kjøperens hjem.

Et flertall av høringsinstansene sluttet seg til forslaget om at en fragåelsesrett måtte omfatte salg som foregår i andre hjem enn kjøperens eget.

En rekke uttalelser tok til orde for at salg på arbeidsplassen burde likestilles med salg i hjemmene eller at en slik utvidelse bør overveies.

Justisdepartementet konkluderte da også med at å foreslå at loven skulle gjelde alle kjøp som finner sted utenfor selgerens faste forretningssted.

Betydningen av høringsuttalelsene

De grupper som var skeptiske til angrefristen før behandling i Nordisk Råd i 1967, sluttet seg til flertallets forslag. Blant de resterende høringsuttalelser var det som nevnt endel som ønsket en utvidelse av stedet for beskyttelsen. Justisdepartementet tok hensyn til dette ønsket.

Det synes ikke som regjeringsskiftet i mars 1971, da Borten-regjeringen gikk av i vesentlig grad påvirket utformingen av lovforslaget. Lovforslaget fra Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 14 (1971-1972) av 29. oktober 1971, fulgte, med ett unntak,den ramme som ble trukket opp i mandatet for lovutvalget. Unntaket var at abonnementskontraktene ble holdt utenfor.

Stortingsbehandlingen

Lovforslaget ble så drøftet i Stortingets administrasjonskomite. Komiteen sluttet seg i det vesentlige enstemmig til departementets forslag. Det ble foretatt endringer på to punkter: Angrefristen ble utvidet til 10 dager og man endret også departementets forslag slik at oppfyllelse fra selgerens side ikke er et vilkår for at angrefristen avbrytes.

Loven ga da en forbruker rett til å fragå en avtale eller ordre om visse kjøp etter bestemte kriterier innen utløpet av 10. dag etter avtalen eller ordren. I korthet må disse fire kriterier være oppfylt:

  • at tingen er kjøpt ved direktesalg (utenfor fast salgssted),
  • at tingen hovedsakelig er til personlig bruk,
  • at selgeren underrettes om avbestilling innen 10 dager etter at avtalen eller ordren er inngått, og
  • at varen ikke er betalt fullt ut.

I tillegg ble selgeren pålagt å overlate et formular til kjøperen som tydelig opplyser om kjøperens rett etter angrefristloven. Lovutvalget tilla dette forslaget betydelig vekt, og det ble fulgt opp av departement og Storting. Denne pliktige rettighetsinformasjonen er en viktig side ved angrefristsystemet, og vil bli spesielt vurdert i de følgende kapitler.

Debatten om lovforslaget i Odelstinget var kort: Fem stortingsrepresentanter og justisministeren deltok. Fra flere av representantene ble det understreket behov for ytterligere tiltak kunne være til stede:

  • ved at fristen «først skulle løpe fra den dag varen er kjøperen i hende»,
  • ved postordresalg og
  • ved at det ble opplyst om kontantpris, total pris og merkostnad ved kjøp på avbetaling

Innføring av en angrefrist er ikke ukjent i tidligere norsk lovgivning. Kapittel 21 i Kjøpebolken i Magnus Lagabøters landslov har følgende bestemmelse om kvinners kjøp:

«Umyndig (umagi) kan ikke raade for noget kjøp. Det skal vi ogsaa vite, hvor store kjøp koner skal raade for: bondekone for 1. øres kjøp, haulds kone for 2 øres kjøp, lendmands (barons) kone for halv marks kjøp: men om de kjøper større kjøp, da kån det brytes i den første maaned. Men om hendes mand ikke er hjemme, da kan han bryte det i den første maaned, efterat han kommer hjem og han vet om det kjøp.»[17]

En angrefrist er ikke bare kjent i forholdet mellom ektefeller. Fra det klassiske Athen kjenner en institusjonen «graphe paranomon». Den åpnet for tiltale og dom for å fremme et illegalt forslag i Folkeforsamlingen selv om forslaget var godtatt der. Graphe paranomon var et stabliserende hjelpemiddel, ikke bare for å sikre at fornuften igjen skulle få overhånd, men også for å redusere sannsynligheten for at følelsene skulle ta overhånd i første omgang[18].

Konklusjon

I dette kapittel har det bare vært mulig å gjengi den formelle del av den prosess som førte fram til angrefristloven. Følgende forhold synes å ha hatt vesentlig innvirkning på denne prosessen:

  • at det ble gjennomført dørsalgskampanjer på en slik måte at de vakte bred presseomtale: «Stadig tilbakevendende angrep i avisene» for å sitere Den norske forleggerforening,
  • at Forbrukerrådet klargjorde hvilke problemer forbrukerne møtte ved borttinging av kjøpmannsvarer direkte til forbrukerne og anviste en løsning: Rett til å annulere en avtalebetalingskontrakt ved borttinging slik som i England,
  • at det ble fremmet et medlemsforslag i Nordisk Råd, som førte til at den formelle lovgivningsprosess kom i gang, og
  • at stortingsrepresentanter viste en aktiv interesse for saken til loven var vedtatt.


[6] Forslaget er gjengitt i «Medlemsförslag om införande av en regel om betånketid: Avtalslagen». Nordiske Rådet. 15. sessionen 1967 17 133/j. Side 20-21.

[7] Stortingsforhandlinger 1965-66. 1. juni 1966. Side 3140-3141.

[8] Jamfør note 1.

[9] «Innstilling om fragåelse av kjøp mv. i visse tilfelle». Innstillingen avgitt 12. november 1970. Side 6.

[10] Uttalelsene foreligger som brev i Justisdepartementet.

[11] ANDERSEN Kristen «Angrefristlov og forbrukerkjøp». Johan Grundt, Tanum Forlag, Oslo 1974.

[12] Nordisk Råds 15. sesjon 1967. Side 200-203.

[13] «Medlemsforslaget» side 25 og 28.

[14] Andersen, K. Side 19.

[15] Lovutvalgetsinnstilling. Vedlegg 2.

[16] Ifølge avbetalingsloven var bøker tillatt solgt med 10% kontantbeløp, mens den ordinære kontantandel var 35.

[17] «Magnus Lagabøters Landslov». Oversatt av Absalon Taranger 1915. Universitetsforlaget 1970. Side 177.

[18] ELSTER, Jon «Ulysses and the Sirenes: A theory of imperfect rationality», Social Science Information 16(5) https://doi.org/10.1177/053901847701600501 side 504.

Kapittel 3. Om formålet med loven og mulige virkninger

Innledning

Lovgivning er ett blant flere forbrukerpolitiske virkemidler som kan bidra til å avbøte noe av den manglende balanse mellom kjøper og selger i markedet. Både bedre informasjon og økt innflytelse kan være alternativer til eller benyttes sammen med lovbeskyttelse[19].

I utredningen om offentlig forbrukerinformasjon er ett av kjennetegnene ved slik informasjon angitt til «at den bidrar til å øke den enkelte forbrukers kunnskaper om rettigheter og innflytelsesmuligheter»[20]. Mer generelt er det ett av hovedmålene for samfunnsinformasjonen at «…​. den som har rettigheter etter lovene eller hvis rettigheter berøres av lovgivningen, kjenner rettighetene sine tilstrekkelig til å kunne hevde dem»[21].

Angrefristloven kombinerer sanksjonsmuligheter for kjøper overfor selger og et pliktig informasjonsopplegg fra selger om kjøpers rettigheter og hvordan disse kan benyttes.

Det er ikke nødvendigvis gitt at det oppnås noe fullt samsvar mellom lovens intensjoner, idealene, og det som skjer ved direktesalg, realitetene. En beskrivelse av om loven blir etterlevet og virker etter sin hensikt må ha utgangspunkt i en presis formulering av målene for og de forventede eksplisitte og eventuelt også implisitte konsekvenser av lovtiltaket. Dette kapitlet søker å gi dette utgangspunkt.

Ett grunnlag for denne beskrivelsen er begrepsapparatet i utredningen om programbudsjettering[22]: Kravet for at en oppgave skal være statlig er at kompetente organer har besluttet at staten skal engasjere seg i dekning av behov eller oppfyllelse av ønskemål. Det generelle mål for en slik oppgave er en formulering av grunnsynet eller de grunnleggende preferanser vedrørende en oppgave[23].

På basis av generelle mål formuleringer er det

«som regel nærmest umulig å avgjøre med noen grad av sikkerhet 1 hvilken utstrekning det generelle mål er nådd. For å kunne avgjøre dette må det generelle mål presiseres. Når presiseringen av det generelle mål fører fram til et uttrykk som kan brukes til styring av virksomheten, vil en kalle dette uttrykk for operasjonelt mål. Til et generelt mål vil det ofte høre ikke bare ett, men flere operasjonelle mål som hver for seg belyser sider av det generelle mål.[24]»

Et operasjonelt mål er

«en presisering av det generelle mål som kan brukes til styring av virksomheten. Det operasjonelle mål behøver ikke nødvendigvis å være kvantifisert, men som oftest vil det være ønskelig å uttrykke det operasjonelle mål ved hjelp av tall»[25].

Videre er det

«sjelden aktuelt å realisere et mål fullt ut, men snarere spørsmål i hvilken grad man på kortere eller lengre sikt kan nå målet. De ulike alternativer i så måte kaller utvalget ambisjonsnivåer. Et ambisjonsnivå presiseres ved hjelp av operasjonelle mål når slike finnes. Ambisjonsnivåer kan referere seg til budsjettperioden eller til en lengre planleggingsperiode. For hvert nivå i oppgavestrukturen er det et mål med tilhørende ambisjonsnivåer. Mål på ett nivå vil være avledet fra mål på neste høyere nivå.»[26]

Programbudsjettering har flere paralleller til krav til teoridannelse innenfor samfunnsfagene:

  • Generelle og operasjonelle mål vil ha form av «påstander om faktiske forhold» en vil oppnå. Hypoteser kan tilsvarende være «påstander om faktiske forhold» i samfunnet[27].
  • Ved teoridannelse kan en bygge på hypoteser av høyere og lavere orden, der en fra høyere ordens hypoteser kan dedusere til hypoteser av lavere orden[28]. Operasjonelle mål vil vanligvis være en presisering av eller avledning fra generelle mål, og dermed fremkomme ved deduksjon.
  • Ønsket om kvantifiserbarhet vil også være likeartet for hypoteser og operasjonelle mål.

Hovedforskjellen er imidlertid at generelle og operasjonelle mål omfatter påstander om faktiske forhold en vil oppnå, mens hypoteser er påstander en ad empirisk vei tar sikte på å klargjøre & riktigheten av: Målene er nomative, hypotesene er deskriptive.

Med programbudsjetteringsbegreper kan angrefristloven betegnes som et offentlig tiltak med bestemte mål. I hvilken grad disse mål er nådd må vurderes ut fra eksplisitte eller implisitte påstander om faktiske forhold[29]. De eksplisitte påstandene vil fremgå av lovteksten og forarbeidene, mens de implisitte vil foreligge som uuttalte forutsetninger og ressonementer. De implisitte påstander må direkte kunne avledes av eller knyttes til de eksplisitte formuleringer.

Påstander om faktiske forhold på angrefristområdet kan med fordel gis hypoteseform. En kan da både oppfylle de krav som stilles til begrepsbruk i utredningen om programbudsjettering samtidig som en kan bruke den arbeidsveiledning forskningsmetodikken i samfunnsfagene gir.

De generelle. målene for lovtiltaket er gjennomgått i avsnitt 3.2. I avsnitt 3.3 gjennomgås hypoteser om virkninger av lovtiltaket i selgerfirmaene for forbrukerne.

Målformuleringer i lovforberedelsen

Generelle mål

Som begrunnelse for en angrefrist ved dørsalg m.v. viste Stortingets administrasjonskomite til Justisdepartementets sammenfatning av lovutvalgets innstilling:

«Utvalget finner at det foreligger særlige grunner for å beskytte kjøperne ved slike omsetningsformer, dels fordi kjøperen befinner seg i en uforberedt situasjon uten mulighet for å sammenligne pris og kvalitet ved konkurrerende produkter, og dels fordi det på markedet opererer en rekke mindre seriøse foretak som kan drive med usmakelige forretningsmetoder. På bakgrunn av en intervjuundersøkelse som utvalget har latt foreta, mener utvalget at de problemene dørsalg o.1..fører med seg er så utbredt at det foreligger et å faktisk behov for lovtiltak. De muligheter en har for å gripe inn etter vår någjeldende lovgivning er utilstrekkelige. Utvalget kan ikke se at de foreslåtte regler vil medføre noe betenkelig brudd på alminnelige avtalerettslige prinsipper eller innebære en fare for omsetningslivets sikkerhet.»

«Komiteen slutter seg til denne begrunnelsen og er enig i at det er behov for regler om en fragåelsesrett. Man hører alt for ofte om tilfeller hvor selgere ved mer eller mindre kritikkverdige metoder får forbrukere til å binde seg til avtaler som de senere angrer på. Når de fleste høringsinstansene har gitt lovforslagets hovedprinsipp sin tilslutning, kan dette tas som et tekn på at heller ikke de seriøse selgere, som er i flertall, ser seg tjent med at moderne markedsføringsmetoder blir misbrukt.»[30]

Dette er hovedbegrunnelsen for å innføre et lovbestemt angrefristsystem.

Ut fra selve lovteksten kan en si at målet for tiltaket er:

Mål 1
å gi forbrukerne mulighet til å få omgjort et varekjøp der kjøpesummen ikke er betalt helt ut og avtalen eller ordren er inngått utenfor fast salgssted.

Mål 1 er formulert ut fra det område lovtiltaket søker å regulere. Formuleringen har ikke formen av å være et generelt mål for tiltaket, og er heller ikke operasjonelt ut fra definisjonene foran. Mål 1 skiller ikke mellom at kjøperne har bestemte rettigheter og om disse rettighetene blir oppfyllt og spørsmålet om å ha rett og å få rett faller utenfor. Mål 1 kan heller ikke bekreftes eller avkreftes som hypotese, da det ikke har en testbar form[31].

I 1966 stilte representanten Borghild Bondevik Haga følgende grunngitte spørsmål i Stortinget:

«Vil en kunne vente å få en endring i de regler som nå gjelder for omførselshandel, slik at det gir en tidsfrist før en avbetalingskontrakt blir gyldig?»[32]

Hun gav blant annet følgende bakgrunn for spørsmålet:

«Forbrukerrådet har fått mange klagehenvendelser som særlig går ut på at forbrukerne på grunn av aktive selgere har kommet i skade for å.gjøre innkjøp som de straks angrer på. Og de som siden har forsøkt å få omgjort en slik handel, har fått erfare at det er praktisk talt umulig.»

Et generelt mål for lovtiltaket kan formuleres slikt:

Mål 2
Formålet med lovtiltaket er å beskytte forbrukerne ved direktesalg ved å innføre en reell fragåelsesrett ved varekjøp.

Kapittel 9 diskuteres i hvilken grad mål 2 er nådd.

Lovgivningen tok ikke bare sikte på å gi forbrukerne beskyttelse. Både lovutvalget og Justisdepartementet var opptatt av hvilke konsekvenser en fragåelsesrett ville få for selgerfirmaene:

«Utvalget ser det slik at. angrefristen betyr den største usikkerhet for de selgere som mer eller mindre baserer sin virksomhet på salg til kunder som egentlig ikke ønsker å kjøpe tingen. En lovfestet betenkningstid medvirker i så fall til en ytterligere sanering av hele dørsalgsbransjen ved at de selgere som ikke klarer seg i konkurransen uten bruk av utilbørlige salgsmetoder vil måtte innstille sin virksomhet eller slå inn på andre veier.»[33]

I lovproposisjonen sa Justisdepartementet at

«Det er grunn til å tro at en lovfestet områdningstid i første rekke vil få reell virkning for foretak som utnytter markedet med ufine forretningsmetoder og ikke vil bety noe vesentlig for omsetningen for de seriøse selgere.»[34]

Formuleringen fra lovutvalget og Justisdepartementet gir grunnlag for følgende mål:

Mål 3
selgere og foretak som benytter utilbørlige salgsmetoder vil innstille sin virksomhet eller slå inn på andre veier.

En drøfting av de mer avgrensede, konkrete målene for lovtiltaket må knyttes til selgerfirmaene, husholdene, forbrukerorganene og til rettsapparatet. I fig. 3.1 gis en enkel oversikt over tilsiktede virkninger på disse fire områdene:

Figur 3.1. Mulige virkninger av loven

mulige virkninger

Konkrete virkninger i selgerfirmaene

Loven tar sikte på to atferdsendringer hos selgerne: De skal informere kjøperne om angreretten, og om kjøperen henvender seg om å få hevet kjøpet skal de gå med på dette hvis betingelse loven setter er oppfylt.

Informasjonsplikt.

Etter lovens § 4 skal selgeren, samtidig med at han inngår avtalen eller ordren, overlate kjøperen et formular som tydelig opplyser om kjøperens rett etter denne lov. Lovutvalget anså «det som meget vesentlig at kjøperen gjøres oppmerksom på sine rettigheter på en så effektiv måte som mulig …​»[35]

Begrunnelsen var at «man dermed får mulighet for å gi kjøperen tydelig beskjed om konsekvensene av hva han har innlatt seg på, og hvordan han kan gå fram for å komme seg løs fra avtalen. Dette kan medvirke til at kundene i større grad vil reagere overfor avtaler de egentlig ikke ønsker å inngå og dermed bidra til å gjøre angrefristsystemet mer effektivt, samtidig som det kan drive selgeren til å utvise større forsiktighet i valg av metoder.»[36]

Følgende konkrete mål kan stilles opp:

Mål 4
Direkteselgere skal gi kjøperen et formular med de pliktige angrefristopplysninger ved alle bestillinger eller kjøp.

Rett til å heve avtale eller ordre

I §§ 1 og 2 gis kjøperen rett til å fragå avtalen eller ordren på visse betingelser. Det er et konkret mål at

Mål 5
direkteselgere skal la kjøperen gå fra ordren eller avtalen om de foreskrevne betingelser er oppfylt.

Konkrete virkninger for forbrukerne

Målene i dette avsnittet er formulert som hypoteser og ikke begrenset til å være generelle eller konkrete mål ut fra lovtekst eller forarbeider. De er deskriptive og ikke normative, og er formulert slik at de kan kvantifiseres. De er et uttrykk for forutsetninger og oppfatninger som eksplisitt eller implisitt ligger i angrefristsystemet eller som kan knyttes til dette. En del av hypotesene tar opp forhold som berører direktesalg og forbrukeratferd mer generelt. Av praktiske årsaker betegnes både mål og hypoteser som mål.

De avgrensede virkninger for forbrukerne ut fra lovteksten vil være på områdene lovkunnskap og heving av kjøp. Lovutvalget så «det som meget vesentlig at kjøperen videre gjøres oppmerksom på sine rettigheter på en så effektiv måte som mulig.»[37] Innføring av opplysningsplikt for selger til kjøper burde føre til

Mål 6
at kjøpere har bedre lovkunnskap enn ikke-kjøpere

videre at

Mål 7
kjøpere som angrer skaffer seg bedre lovkunnskap enn dem som er fornøyd med sitt kjøp og mer spesielt
Mål 8
kjøpere som har fått skriftlig rettighetsinformasjon fra selgere har bedre lovkunnskap enn dem som ikke har fått det.

Best kunnskap skal kjøpere som både angrer og som har fått skriftlige rettighetsinformasjoner ha. (Mål 7 + Mål 8) Dårligst lovkunnskap forventes hos ikke-kjøpere.

Det var også lovutvalgets «oppfatning at de lovregler utvalget foreslår, vil stimulere kjøperen til aktivitet»[38]. En kan forvente at

Mål 9
misnøyde kjøpere vil vende seg til selger for å få hevet kjøpet eller bestillingen

og at

Mål 10
kjøpere som oppfyller betingelsene i angrefristloven vil ta skritt for å få hevet sine ordre eller avtaler (Jfr. Mål 5)

Forskjellen mellom mål 9 og 10 ligger i at Mål 9 kan oppfylles uavhengig av loven. Mål 10 forutsetter at forbrukerne kan benytte loven aktivt.

En undersøkelse hos forbrukerne gir mulighet til kartlegging av en rekke andre sider ved direktesalgsmarkedet enn selve lovvirkningene. En kan få kunnskap om

  • varetilbudet ved ulike direktesalgsformer
  • hvor ofte husholdningene får slike tilbud
  • holdninger til direktesalg
  • kjøpsatferd og
  • kjøpserfaringer

Fig. 3.2 gir en oversikt over de områdene som bør med i en undersøkelse og hvilke sammenhenger det er aktuelt å beskrive nærmere.

Figur 3.2. Undersøkelsesområder og oversikt over mulige sammenhenger mellom dem

undersoekelsesomraader

Ulike forbrukergrupper vil i forskjellig grad få direktesalgstilbud. Forbrukergruppene kan beskrives etter bakgrunnsvariable som alder, kjønn, bostedstype, inntekt, utdanning m.v. En kan kanskje forvente at

Mål 11
direktesalgstilbudene oftere når grupper som oppholder seg mer hjemme: Forbrukere i tettbygde områder oftere enn i spredtbygde,, kvinner oftere enn menn, middelaldrende og eldre oftere enn yngre, grupper med lav og middels inntekt oftere enn grupper med høy inntekt.

Videre synes det rimelig å forvente at ulike grupper av forbrukere har forskjellig syn på direktesalg. Fra andre undersøkelser vet vi at forbrukere med lang utdanning kan ha en mer rasjonell forbrukeratferd enn grupper med kort utdanning. Eksempler på dette kan finnes i undersøkelser på bolig- og kredittmarkedet[39]. En viktig grunn til å innføre et angrefristsystem er nettopp at kjøperen «befinner seg i en uforberedt situasjon uten mulighet for å sammenligne pris og kvalitet ved konkurrerende produkter». En kan kanskje forvente at

Mål 12
forbrukere med lengre utdanning er mer skeptiske til direktesalgsformene enn forbrukergrupper med kortere utdanning

Direktesalgstilbudene vender seg vanligvis direkte til hvert enkelt hushold. Mange slike tilbud kan da virke brysomt for husholdet. En kan forvente at

Mål 13
jo oftere en får direktesalgstilbud, desto mer skeptiske blir forbrukerne til disse salgsformene.

Har man en skeptisk holdning til direktesalgsformene, vil man vel benytte dem sjeldnere.

Mål 14: en skeptisk holdning til direktesalg begrenser antallet slike kjøp

Direktesalg betegnes som moderne markedsføring[40], og kan sies å være virkningsfullt i de tilfelle der kontakten med den mulige kjøper først er etablert. En må kunne forvente at

Mål 15
økt salgsutsatthet gir flere kjøp

Forbrukernes kjøpserfaringer vil kunne påvirke synspunktene på direktesalg. De som mener å ha gjort ett eller flere gode kjøp vil kanskje oftere erklære seg tilfreds med salgsformene enn forbrukere som mener å ha gjort dårlige kjøp:

Mål 16
kjøpserfaringene påvirker synet på direktesalg slik at gode kjøpserfaringer gir en mer positiv holdning og dårlige kjøpserfaringer gir en mer negativ holdning

I tillegg til disse hypotesene kan en se på sammenhengen mellom lovkunnskap og antall angrefristkjøp og forholdet mellom lovkunnskap og ulike kilder for slik lovkunnskap.

I uttalelsene fra Forliksrådet i Bergen kommune om lovutvalgets forslag pekte på en muligheten for at «nettopp denne form for omsetning kommer til å gripe enda mer om seg når en får bestemmelsen om «angrefrist» for kontrakter inngått i kjøperens eget hjem»[41]. Uttalelsen gir grunnlag for følgende målformulering:

Mål 17
en angrefrist vil få den virkning at det blir lettere å foreta kjøp i ens eget hjem og at dørsalg derfor vil øke i omfang.

I høringsuttalelsene til Nordisk råd om medlemsforslaget og i uttalelsene om den..norske lovutvalgsinnstillingen ble endel argumenter mot forslaget fremmet som påstander om hvilke virkninger en fragåelsesrett ville få. Disse vurderingene inngår ikke direkte i modellen i fig. 3.2.

Om medlemsforslaget i Nordisk råd uttalte de finske Centralhandelskammaren blant annet at:

«Det er til og med tenkelig at kjøperne, når de vet om hevingsmuligheten, ville gjøre sine kjøp mer uoverlagte enn i dag, og at de av dette foranledige hevede kjøpene skulle påføre både selgeren og kjøperen unødig arbeide og kostnader. Således skulle bestemmelsen, hvis hensikt det var å beskytte kjøperens interesse, selv ut fra kjøperens synspunkt, kunne lede til et ufordelaktig kjøp.»[42]

Uttalelsen gir bla. grunnlag for en videreføring av Mål 17 på følgende måte:

Mål 17 a
en angrefrist vil få den virkning at forbrukerne foretar mer uoverlagte og ufordelaktige kjøp enn tidligere.

I enkelte av uttalelsene til medlemsforslaget i Nordisk Råd ble det også gitt synspunkter på andre virkninger av en fragåelsesrett. Disse tas med for fullstendighetens skyld.

Industrirådet i Danmark[43] pekte for eksempel på at

Mål 18
en uthulig av prinsippet i avtaleloven om at løfter er bindende til skade for handelen som helhet, vil rokke tilliten til avtalers bindende kraft og være til ubotelig skade for hele omsetningen

og videre var Raadets oppfatning at

Mål 19
en endring som den foreslåtte vil føre til hyppige rettstvister vedrørende avtalers gyldighet.

Den finske Centralhandelskammaren anså at

Mål 20
en fragåelsesrett vil forårsake en anseelig overføring av varer frem og tilbake, som naturligvis til og med vil øke handelens kostnader.

Sentrallaget for handelslagene i Finland[44] uttalte at det «etter vår oppfatning er det på ingen måte sikkert at den foreslåtte bestemmelsen er egnet til å få kundene til å overveie kjøpet bedre. Saken synes snarere å være den motsatte, og bestemmelsen skulle direkte gi muligheter til direkte misbruk» ved at

Mål 21
forbrukerne vil bruke en vare over en viss tid kostnadsfritt.

Det må tilføyes at formuleringene under punktene fra M 17 a til og med M 21 fremkom i tilknytning til et forslag om «å overveie å gjøre en tidsbegrenset fragåelsesrett gjeldende for alle forbrukerkjøp., slik at den kunne innføres i avtaleloven»[45]. For enkelte av målene har flere organisasjoner liknende betenkeligheter som dem som er sitert her.



[19] St.meld.nr. 44 (1977-1978) Om forbrukerpolitikken. Særlig sidene 95 og 99. Program for forbruksforskning, Vedlegg 5 til St.meld. nr. 38 (1975-1976) «0m forbrukerorganenes virksomhet i 1974.», side 179-80

[20] NOU 1979:2 «Offentlig forbrukerinformasjon», ISBN 8200704769, side 3, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011103106036

[21] NOU 1978:37 «Offentlig informasjon», ISBN 8200704548, side 32, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020408078

[22] NOU 1972:5 «Programbudsjettering», ISBN 8200700054, side 26-33 og 109-113, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011062106119. Se også AUBERT, Vilhelm. «Rettens sosiale funksjon», ISBN 8200015238, Universitetsforlaget, Oslo 1976, side 292 og sidene 20-23

[23] «Programbudsjettering», side 27

[24] «Programbudsjettering», side 27

[25] Op.cit., blant annet side 111

[26] Op.cit., side 28

[27] HELLEVIK, Ottar, «Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap», Universitetsforlaget 1971, side 31

[28] HELLEVIK., Side 46

[29] Jamfør HELLEVIK, side 31 om eksplisitte og implisitte problemstillinger og formuleringer i forskningsrapporter

[30] Innst. O.X. (1971-1972), side 2

[31] GALTUNG, Johan, «Theory and Methods of Social Research», Universitetsforlaget, Oslo 1976, side 324-325.

[32] Forhandlinger i Stortinget nr. 3140-3141. 1966 1. juni. Spørsmål fra representant Borghild Bondevik Haga om endring i regler for omførselshandel slik at det gis en tidsfrist før avbetalingskontrakt blir gyldig. Sak nummer 4.

[33] Lovutvalgets innstilling, side 17-18

[34] Ot.prp.nr. 14 (1971-1972), side 6

[35] Lovutvalgets innstilling Side 27

[36] Lovutvalgets innstilling, side 17

[37] Lovutvalgets innstilling Side 27

[38] Lovutvalgets innstilling, side 18

[39] Torgersen og Gulbrandsen Vaagbø, Olav

[40] Innst. O.X. (1971-1972), side 2

[41] Uttalelse om Innstillingen om fragåelse av visse kjøp m.v. i visse tilfelle datert 26. januar 1971. Brev fra Forliksrådet 1 Bergen kommune til Justis departementet.

[42] Nordiska Rådet, 15te sessionen 1967. A 113/j Medlemsforslag om inførande av en regel om betanketid i avtalslagen, side 13.

[43] Op.cit., side 3

[44] Op.cit., side 17

[45] Op.cit., side 1

Kapittel 4. Undersøkelsesopplegget

Mulige datakilder

Hvordan kan det skaffes sikre data som kan belyse de mål som er formulert i kapittel 3? I dette innledningsavsnittet vil fordeler og ulemper ved å bygge på data fra selgerne, forbrukerne, fra klagesaksmateriale i Forbrukerrådet og fra rettsapparatet bli diskutert.

Selgerfirmaene

Det er selgerfirmaene som har den samlede oversikt over om de benytter de foreskrevne skjemaer med skriftelige angrefristopplysninger (Mål 4) og om de lar kjøperen gå fra ordren eller avtalen om lovens betingelser er oppfylt. (Mål 5). Disse opplysningene kan også fremskaffes ved å spørre kjøperne direkte om de har fått skriftelige opplysninger og om de har fått hevet sine kjøp eller bestillinger.

Den svenske angrefristloven trådte i kraft 1. juli 1971 og allerede i månedene etter denne dato undersøkte en om angrefrist-skjemaer ble benyttet. Undersøkelsen ble offentliggjort av Statens Pris- och kartellnemnd høsten 1971.

27 av 29 større foretak oppga selv at de overleverte angrefristskjemaer ved sine dørsalg. Av 164 foretak med omsetning mindre enn I mill. kroner årlig oppga 50 at de overleverte de dokumenter loven foreskrev. En meget stor del av de firmaer som ikke overleverte skjemaer solgte persienner.

Med utgangspunkt i antall dørsalg i juli og august 1971, har SPK regnet seg fram til at angrefristskjemaer ar overlevert ved ca. 85% av salgene.

Antall hevede kjøp utgjør 4,6% av de antall salg der blanketter ble overlevert kjøperen.

I Norge har et større direktesalgsfirma opplyst at de har tatt inn opplysninger om angrefristloven på selve kontraktformularet. De hadde erfart at omsetningen av kontraktformularer var større enn angrefristskjemaene til tross for instrukser og opplæring i firmaet.

Dessverre foreligger det ikke noen samlet oversikt over de firmaer som helt eller delvis driver direktesalg i Norge. Om en hadde en slike oversikt over samtlige firmaer og enkeltpersoner kunne en få tilaang til korrespondanse med kjøpere, oversikt over tilbakebetaling av innbetalte beløp med videre.

Disse data måtte så sammenholdes med firmaets samlede salg for en bestemt tidsperiode. Antakelig ville det være vanskelig å få full tilgang til alle slike data, da de i mange firmaer betraktes som interne. Antakelig ville det være vanskeligere å få tilaang til materiale i firmaer som kanskje ikke fullt ut følger lovens bestemmelser.

En stor del av kontakten mellom kjøper og selger vil skje muntlig og en måtte basere seg på hva selgerene sier om sin egen praksis. En ville da stå overfor flere feilkilder som det ville være vanskelig å ta standpunkt til. Den største feilkilden ville nok være at selgerfirmaene nok ønsker å gjøre et så godt inntrykk som mulig om de kom med i en undersøkelse.

Ut fra de opplysningene vi har om forlagene og omsetningen av støvsugere er også antallet Annulasjoner svært lite. Antallet enkeltsaker med skriftlige opplysninger om kontakten mellom selger og kjøper ville være enda lavere.

Forbrukerne

Når en ikke har tilfredsstillende oversikt over de firmaer og enkeltpersoner som driver direktesalg blir hovedalternativet å spørre et representativt utvalg kjøpere om selgernes oppfyllelse av Mål 4 og 5. Ved å vende seg til forbrukerne vil en også få materiale om Målene fra 6 til og med 10 og hypotesene fra Mål 11 til Mål 17.

Utvalgsproblemene blir vesentlig enklere, og vi slipper å ta stilling til andre feilkilder enn dem som er knyttet til survey-undersøkelser. På den annen side begrenses mulighetene til å kontrollere opplysninger og feilkilder med data fra flere datasett. Som en stikkprøve kan det imidlertid innhentes enkelte nøkkelopplysninger om selgersidens egne erfaringer.

Forbrukerrådet

Klagesaksmaterialet i Forbrukerrådet gir grunnlag for å vurdere mulige virkninger av loven. Materialet vil videre kunne avdekke mangler ved den eksisterende lovgivning. Uten representative undersøkelser kan en vanskelig avgjøre om hvor i det samlede bilde reklamesakene til forbrukerrådet står. Fordelen ved klagesaker er den detaljerte kunnskap en får om enkeltsaker. Det vil en representativ undersøkelse ikke kunne gi i samme grad. Analyser av klagesaksmateriale vil kunne styrke eller svekke funn i en representativ undersøkelse.

I 1968 foretok Forbrukerrådet en bearbeidelse av klager fra forbrukerne på avbetalingssalg hvor selger eller dennes representant uanmodet hadde oppsøkt kjøperen. Den er gjengitt som vedlegg 3 i innstillingen fra lovutvalget. Arbeidet var ikke et forsøk på å kvantifisere dørsalget. Det ble derfor ikke innhentet opplysninger om for eksempel omsetningen fordelt nå de forskjellige salgsformer. Tilsammen forelå det opplysninger om 267 klager, der 147 kom inn under dørsalgs/avbetalingskriteriet.

Rettsapparatet

Ettersom kostnadene ved å bringe sin sak inn for domstolene oftest vil være høyere enn prisen for varen, kan en vel regne med at antallet rettvister etter angrefristloven vil bli få. Vi har ikke fått kjennskap til noen sak som er reist i Norge i henhold til angrefristloven. Muligheten til å vurdere erfaringer med angrefristloven ut fra en gjennomgang av rettstvister er avskåret selv om de ville gi et meget er underlag for en vurdering av lovtiltaket.

I uttalelsen om medlemsforslaget til Nordisk råd ble det postulert at en fragåelsesrett vil føre til hyppige rettstvister om avtalers gyldighet. Dette synspunkt er formulert i Mål 19 og er da ikke bekreftet av erfaringer fra Norge.

Konklusjon

Ved en undersøkelse av angrefristloven må en ta i betraktning de begrensede ressurser som står til rådighet. Det må være et samsvar mellom omfanget av den vurdering som foretas og andre prioriterte prosjekter på forbrukerområdet. En kan konkludere med at en undersøkelse hos forbrukerne, hos kjøpere og ikke-kjøpere, vil gi langt det bredeste materiale om direktesala generelt og om lovens virkninger, samtidig som en unngår mulige vanskelig håndterbare feilkilder ved en undersøkelse i selgerfirmaene. En slik avveining betyr også at muligheten til å vurdere Mål 3 og delvis Mål 17 blir begrenset.

I dette kapitlet blir opplegget av en representativ undersøkelse i husholdene gjennomgått.

Angrefristloven som et eksperiment

Vedtaket om en angrefristlov betyr at samfunnet forsøker å oppnå eller forårsake bestemte virkninger for kjøperne for vissa grupper av kjøp. I samfunnsvitenskapelig språkdrakt kan lovtiltaket oppfattes som et eksperiment med bestemte årsaksforhold knyttet til det enkelte kjøp og bestemte virkninger i en etterkjøpssituasjon slik som beskrevet i kapittel 3. Lovtiltaket gjennomføres i hele det norske samfunn og kan på den måten betraktes som et «naturlig» eksperiment. Først og fremst tar loven sikte på å gi forbrukerne en reell mulighet til å få omgjort visse varekjøp. Retter og plikter for den enkelte kjøper og den enkelte selger er søkt regulert ut fra dette. Spørsmålet om virkning blir da delvis et spørsmål om lovens intensjoner oppfylles slik som tilsiktet. for å få en oppfatning&om dette kan vi vende oss til et representativt utvalg forbrukere som har foretatt angrefristkjøp. En kan så sammenligne de konkrete erfaringer de har med de ideelle krav loven legger opp til. Sammenstilling av idealer og realiteter forekommer ofte i samfunnsvitenskapelig forskning.

For å få et samlet bilde også av omfanget av direktesalg, holdningene til disse salgsformene med videre må en intervjue et representativt utvalg av alle norske forbrukere. Dette utvalget vil måttet omfatte både forbrukere som har foretatt angrefristkjøp og forbrukere som ikke har foretatt slike kjøp.

For at forbrukerne skal få en reell mulighet til å heve bestemte kjøp har man pålagt selgerne en plikt til å gi skriftelige opplysninger om kjøpernes rettigheter etter loven. På denne måten vil kjøperne kunne bli kjent med sine rettigheter. Nå kan forbrukerne ha kjennskap til angrefristen på forhånd, slik at det kan bli vanskelig å avgjøre hvilken kunnskap som skriver seg fra kjøpet og kunnskap fra Andre kilder. Skal en avgrense de virkninger som direkte knytter seg til kjøpssituasjonen fra andre forhold, er det nødvendig ned et eksperimentopplegg. Ved å undersøke kjøperne før og etter kjøpet vil virkningen kunne fremtre som forskjellen fra «før» til «etter»-situasjonen. ((b-a) i fig 4.1).

Figur 4.1. Eksperiment med angrefrist som årsaksfaktor

eksperiment faktor

Nå vil forandringene fra før- til ettersituasjonen kunne påvirkes av andre faktorer enn selgerens informasjon. Ett eksempel kan være massemediaomtale . av angrefristen gir økt lovkunnskap. I utgangspunktet kan vi kontrollere for slike «andre faktorer» ved samtidig å undersøke en kontrollgruppe som er utsatt for den samme påvirkningen av «andre faktorer» fra tidspunkt I til tidspunkt 2 som eksperimentgruppen: Vi trenger en gruppe kjøpere og en gruppe ikke-kjøpere.

De forandringer som skjer i eksperimentgruppen kan sammenholdes med de forandringer som har skjedd i kontrollgruppen etter mønstret: (b-a) - (d-c), På denne måten finnes nettovirkningen av årsaksfaktoren. Forutsetningen for å foreta en sammenligning er at kontrollgruppen er så lik eksperimentgruppen som mulig på tidspunkt 1.

I faglitteraturen er det vanligvis forutsatt at forskeren kan manipulere årsaksvariabelen, det vil si selv bestemme hvilken verdi enhetene får på den[46]. Vi har liten mulighet til å kontrollere direktesalget innenfor avgrensede geografiske områder eller i bestemte grupper av forbrukere. Oppgaven blir å finne en sammensetning av de to gruppene som sikrer en avgrensning av årsaksvariablene, tidsmessig og i forhold til andre mulige faktorer.

Da vi ikke selv kan tilordne hvem som vil foreta kjøp son svarer til lovens krav eller har noen annen mulighet til på forhånd å få vite dette, må vi ta utgangspunkt i «etter»-situasjonen. På tidspunkt 2 kan vi skaffe oss kunnskap om hvem som har foretatt og hvem som ikke har foretatt kjøp, og ut fra dette søke å komme frem til en forsvarlig sammensetning av eksperiment- og kontrollgruppe. Intervjuing må foregå på «etter»-tidspunktet, og undersøkelsesopplegget blir et «ex post facto» / eller «hare etter»-design.

Både «randomisering» og «parvis jamføring» kan gi grunnlag for en inndeling av forbrukere i eksperimentgruppe og kontrollgruppe. Ved randomisering forutsettes en fordeling av forbrukere i de to gruppene ved trekking. Faktorer som kan påvirke årsaksfaktoren eller årsaksforholdet kan da bli likt fordelt i gruppene. Ettersom vi ikke selv kan kontrollere årsaksfaktoren, kan ikke randomisering benyttes i denne undersøkelsen.

Ved parvis jamføring kan vi imidlertid gjøre de to gruppene så like som mulig for de variable vi har oversikt over og kan måle.

«Bare etter»-opplegg med jamført kontrollgruppe

Når sammensetningen av kjøpergruppen er kjent, kan man finne fram til en kontrollgruppe av ikke-kjøpere som er så lik kjøperne som mulig for de forhold som kan virke inn på resultatet av eksperimentet. Dette opplegget kan kalles jamføring («matching»), og utføres ved at man finner parvis fram til kjøpere og ikke-kjøpere som er så identiske som mulig. På «en måten kan man få en kontrollgruppe som blir lik eksperimentgruppen for de variablene som er brukt i sammenlikningen.

For å svare til dette kravet kan en i tillegg til et A-utvalg, basere seg på et B- og et C-utvalg sammen satt slik:

Figur 4.2. Utvalgssammensetning basert på jamført kontrollgruppe

utvalgssammensetning

En kan basere seg på at 9% av kjøperene hadde kjøpt varer på avbetaling ved dørsalg siste år[47]. Ved en intervjuing av et nasjonalt representativt utvalg ville man da få ca. 9% kjøpere. Ved fortsatt å stille spørsmål om kjøp ved månedlige intervjuomganger, ville en innen 5-6 måneder ha tilstrekkelig mange kjøpere til å fylle utvalg B.

Utvalg C er forutsatt sammensatt av ikke-kjøpere som for de viktigste bakgrunnsvariablene, alder, kjønn, inntekt og utdanning, parvis skal være så identisk som mulig for hver kjøper i utvalg B. Disse ikke-kjøperne måtte da hver måned søkes i utvalg A. Ettersom en da allerede har adressene, kan en gå tilbake og stille de spørsmål «ikke-kjøperne» skal ha.

Antallet i hvert utvalg må settes på høyt at en kan foreta en statistisk analyse av variablene i undersøkelsen.

Denne utvalgssammensetning ble i begrenset omfang prøvet ut i forundersøkelsen[48]. Et intervjuinstitutt påtok seg å finne fram til kjøpere og en jamført kontrollgruppe av ikke-kjøpere. I forundersøkelsen bygde en da på intervjuing i to omganger. I første omgang ble et utvalg på 994 kvinner i Oslo-området spurt om «de i løpet av siste år hadde kjøpt varer ved dørsalg, på messer, spesielle bussturer, ved selskapssalg e.l. og betalt en tid etter bestillingen». 123 svarte bekreftene. Til alle ble-det stillet spørsmål om de var villig til å bli intervjuet om omfanget av slike salgsformer. 543 kunne tenke seg å svare på noen slike spørsmål. Slik fikk vi an liste over kjøperne og kunne finne fram til et jamført utvalg blant ikke-kjønere etter alder, kjønn, inntekt og utdanning. Intervjuingen av disse utvalg kunne påbegynnes. Selv om begge utvalg mottok brev med orientering om undersøkelsen, ble bortfallet for stort.

En måtte regne med at en del ikke ønsket å bli intervjuet igjen, men dette bortfallet hadde en oversikt over. Videre ville det bli et visst frafall på grunn av flytting, mangelfulle adresser, overfladisk intervjuing, fiktive intervjuer og så videre Dette bortfallet viste seg å bli meget høyt. Dessverre viste det seg å være flere «ikke-kjøpere» enn kjøpere i utvalget som bare skulle omfatte «kjøpere». Dette kan både skyldes at spørsmålet om foretatte angrefristkjøp kan være vanskelig å oppfatte riktig, og dårlig intervjuing. Etter som spørsmålsformuleringen var blitt forstått i pretestingen, lå nok hovedfeilen i den første intervjufasen.

Forundersøkelsen kunne dermed ikke sluttføres som planlagt.

Et tofase intervjuopplegg stilte tydeligvis større krav til kvaliteten på intervjukorpset enn det som på det tidspunkt ble oppfylt. Og selv med et mer pålitelig intervjukorps ville problemene med bortfall og feilintervjuing fortsatt være til stede, men å mindre omfang.

Men disse praktiske erfaringene fra forundersøkelsen måtte arbeidet med å finne et egnet undersøkelsesopplegg fortsette.

I forundersøkelsen hadde en «forsøkt å simulere eksperimentering for å oppnå likhet mellom eksperiment- og kontrollgruppe «før» ved hjelp av parvis jamføring ut fra egenskaper i før-situasjonen»[49]. I flere metodiske veiledninger blir det tilrådd å benytte jamføring, men oftest med det forutsetning at forskerne selv kan tilordne årsaksvariabelen[50].

Campbell og Stanley understreker at de må anse en analyse basert på et «bare etter»-opplegg med jamført kontrollgruppe, for «å være misvisende». Hvis det er en forskjell mellom eksperimentgruppen og en jamført kontrollgruppe, kan denne forskjell meget vel være forårsaket av en forskjellig rekruttering av de personer som utgjør de to grupper: Gruppene ville kanskje tinder alle omstendigheter ha vært forskjellige, også uten årsaksfaktoren. Noen foretar angrefristkjøp, mens andre i en tilsvarende situasjon ikke gjør det. Dette element av selvseleksjon vil ikke kunne utlignes ved en jamføring.

I tillegg til de praktiske vanskelighetene ved gjennomføre undersøkelsesopplegget i forundersøkelsen kommer de mangler som Campbell og Stanley understreker. Nøkkelspørsmålet blir om det er mulig å sammenligne kjøpere og ikke-kjøpere uten en jamføring.

«Bare etter»-opplegg med sammenligning mellom representative utvalg

For å kunne få kunnskap om enkelte av de direkte virkninger av angrefristloven er vi avhengig av å foreta en sammenligning «før» og «etter» kjøpene er foretatt eller å sammenligne kjøpere og ikke- kjøpere i «etter»-situasjonen. Om det ikke kan foretas noen undersøkelser «før» og «etter» (b-a) må det kunne foretas en sammenligning «etter», det vil si (b-d) i figur 4.1. For å velge ut en kontrollgruppe kan vi da ut fra vurderingene tidligere i dette kapittel ikke benytte randomisering og jamføring er vanskelig.

Campbell og Stanley synes å foretrekke en sammenligning med en «statisk gruppe» fremfor en jamført kontrollgruppe. Den øvrige faglitteratur synes å anbefale jamføring som et brukbart alternativ til randomisering. Særlig innenfor området «evaluation research» er det også i denne undersøkelsen vanlig å tilrå «ikke-like sammenligningsgrupper» der det er den praktiske mulighet som foreligger. Den sammenligningsgruppe som ligger nærmest er *et landsomfattende representativt utvalg av ikke-kjøpere*[51].

Både ved jamføring og ved å bruke en ikke-lik sammenligningsgruppe, står en overfor enkelte begrensninger. Så langt som mulig må en kontrollere for de faktorer som hverken er randomisert eller tatt hensyn til ved jamførig[52]. I sammenligningen av to representative utvalg, kan vi kontrollere for faktorer som alder, utdanning, inntekt, bosted med videre. Det er ikke mulig å kontrollere for forhold av sosial og sosialpsykologisk art som ikke omfattes i undersøkelsen og som alene eller sammen med årsaksvariabelen kan påvirke «etter»-situasjonen.

Ved alle typer eksperimenter vil det ligge begrensninger. De metodiske begrensninger som ligger i et «naturlig» eksperiment med en «ikke lik»-sammenligningsgruppe vil på mange måter kunne oppveies av at man her undersøker loven i praksis slik den virker for husholdene[53]. Et eksperiment som bedre svarer til de klassiske krav som stilles, vil ofte måtte utføres som forsøk i begrenset skala i eller i direkte tilknytning til en forskningsinstitusjon Vi vil da for eksempel måtte ta standpunkt til i hvilken grad et konstruert forsøk ville svare til det husholdningene møter i sin hverdag. Denne rapporten tar ikke sikte på å oppfylle de ideelle krav til et eksperiment, men dette søkes oppveid ved at vi kan vurdere de praktiske resultatene for de ulike grupper av forbrukere og hushold.

I den videre analyse er det så langt som mulig tatt hensyn til de begrensninger undersøkelsesopplegget gir. Undersøkelsen kan både betraktes som med en utvidet surveyanalyse og som et «bare etter»-opplegg eksperiment- og en sammenligningsgruppe.

Denne rapporten er utformet slik at den skal svare til de «rav som stilles til en surveyanalyse. I tillegg til mulighetene med et survevopplegg har vi den fordel at «angrefristkjøp» kommer med som en uavhengig variabel. I størstedelen av analysen har vi konsentrert oppmerksomheten om målformuleringer i form av utsagn om grad av samsvar. Dette svarer til det faglige ambisjonsnivå en vanligvis oppnår i surveyanalyser. Årsaksforholdene blir drøftet der undersøkelsesopplegget gir rom for det.

I fig. 4.3 er et gitt en oversikt over de utvalg analysen bygger på:

Figur 4.3. Utvalgsammensetning basert på sammenligning av representative utvalg

utvalgssammensetning representativt

Utvalgene er laget slik at A-utvalget intervjues først. Ved intervjuing påfølgende måneder suppleres B-utvalgets, til en har nådd minimumstallet på 700 kjøpere. Intervjuingen ble foretatt i uke 20 og 23 i 1974 for A utvalget. B utvalget ble supplert i ute 25, 36, 38 og 40.

Utvalgenes representativitet og utvalgs- og målfeil er gjennomgått i eget vedlegg.[54] [55] [56]



[46] HELLEVIK,Side 358-63

[47] FAKTA’s undersøkelse fra 1968, gjengitt som vedlegg 2 side 30-40 og oppsummert på side 13-14 i Innstillingen fra lovutvalget

[48] STRØM, Erik og ROGAN, Thor. «Virkninger av angrefristloven. Rapport fra et forprosjekt», Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Oslo 1973 (s.)

[49] CAMPBELL, Donald T. og STANLEY, Julian C. «Eksperimentelle og quasieksperimentelle forskingsdesigns». Dansk utgave. København. 1972. Særlig side 24, 89 og 96.

[50] Se for eksempel - RILEY, M. W. «Sociological research» Columbia 1963, side 619.

[51] WEISS, Carol H. «Evaluation Research» ISBN P 0-13-292193-6, Prentice-Hall, New Jersey. 1972 Side 67 flg.

[52] STOUFFER, Samuel A. «Social Research to Test Ideas». New York 1962, side 294-295

[53] STOUFFER, Op.cit. Side 237

[54] HØIVIK, Tord, «Mål og metode. Kvantitative metoder for samfunnsvitere», Universitetsforlaget 1974, ISBN 82000223230, http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014073108076, side 22

[55] HELLEVIK, side 62.

[56] MARTINUSSEN, Willy «Fjerndemokratiet. Sosial ulikhet, politiske ressurser og politisk medvirkning i Norge», ISBN 8205058563, Gyldendal Norsk Forlag, 1973.

Del II. Direktesalg: Omfang, holdninger og erfaringer

Kapittel 5. Salgsutsatthet og holdninger til direktesalg

Formålet med dette kapittel er å gi en oversikt over. omfanget av direktesalgstilbud til forbrukerne., og å beskrive holdninger til forskjellige direktesalgsformer. Opplysninger er innhentet om dørsalg, selskapssalg og telefonsalg. For å få et riktig bilde av dette har en i dette kapitlet benyttet det nasjonale representative utvalget på 1609 personer. Hvis det er benyttet andre av utvalgene eller amet materiale er det angitt.

Salgsutsatthet: salgsformer og frekvenser

I dette avsnitt ser vi nærmere på følgende av sammenhengene fra fig. 3.2:

Figur 5.1. Salgsutsatthet og bakgrunnsvariable

undersoekelsesomraader salgsutsatthet

I Mål 11 har vi postulert at direktesalgstilbudene oftere når grupper som oppholder seg hjemme, forbrukere i tettbygde områder, kvinner, middelaldrende og grupper med lav og middels inntekt. I dette avsnitt drøftes denne hypotesen.

Dørsalg

Hvor ofte man har besøk av dørselgere? I utvalget anga 19% at de aldri hadde slike besøk, 53% av de hadde besøk et par ganger årlig, 13% månedlig, 3% ukentlig og 1% oftere enn det. 12% svarte «vet ikke». I utvalget samlet hadde 16% av forbrukerne besøk månedlig, ukentlig eller flere ganger i uken. Forskjellen i besøksfrekvensene etter kjønn, utdanningstid, husstandens årsinntekt, yrke eller om intervjupersonen var hovedforsørger var svært små. Målformuleringen blir ikke bekreftet på disse punktene.

Materialet viser derimot at boligtypen hadde størst betydning for besøksfrekvensen:

Tabell 5.1. Dørsalgsfrekvens

 

Forbrukere besøkt månedlig eller oftere

Andel av utvalget

N

Blokk/leiegård

36%

18%

163

Bondegård eller hus tilhørende bondegård

20%

10%

779

Tremanns-, firemannsbolig, rekkehus

18%

9%

193

Enebolig

10%

48%

142

Tomannsbolig

8%

12%

290

Hybel

7%

3%

42

Gjennomsnitt for utvalget

16%

100%

1609


Dørsalgstilbudene forekom noe oftere enn gjennomsnittet i større byer, dvs. 0slo, Bergen og Trondheim (23%), og noe sjeldnere i andre byer. Besøksfrekvensen var nær gjennomsnittet på 16% i tettbygde strøk og i områder med spredt bebyggelse.

Forbrukere i aldersgruppen 20 til 50 år ble oppsøkt noe oftere enn i aldersgruppen 15 - 19 år og gruppene over 50 år. I mellomgruppen mottar 19% salgsbesøk månedlig og oftere, mot 1% i de to andre gruppene.

Varetilbudet ved dørsalg

69% av det representative utvalget, I 112 personer, hadde fått tilbud om kjøp av.varer på døren. De ble spurt om hva slags varer de ble tilbudt siste gang de hadde et slikt besøk. På den måten får man en oversikt over hvilke varer som særlig tilbys på denne måten. Tabell 5.2 viser svarene.

Tabell 5.2. Varetilbudet ved dørsalg

 

Andel

Antall svar

Bøker

43%

478

Støvsuger

19%

214

Møbler, tepper, persienner

9%

103

Symaskin

8%

94

Matvarer

5%

61

Tekstilvarer, sko

5%

56

Forsikringer

3%

37

Andre husholdningsmaskiner

3%

32

Abonnementer

1%

11

Annet

16%

178

Sum

112%

1 264

Prosentbasis

100%

1 112

(Noen av intervjupersonene har avgitt mer en ett svar)


Tabell 5.2 viser at tilbudene først og fremst omfattet bøker og støvsugere, og at disse varegrupper utgjorde mer enn halvparten av tilbudene. Gruppen «matvarer» er antakelig noe undervurdert i antall fordi forbrukerne kanskje lettere nevner større produkter.

Bak de to største varegruppene, står større firmaer med en kontinuerlig virksomhet bygget opp omkring denne salgsform.

Selskapssalg

Etter hvert er det blitt vanlig å arrangere sammenkomster i private hjem er forbrukere blir invitert til å overvære en demonstrasjon og kan kjøpe eller bestille varer. Av de spurte har 191, 12%, deltatt i slike «selskapslag» eller «home-parties» siste år. 10% har fått tilbud om slik deltakelse, men ikke benyttet tilbudet. Av 191 deltakere var 179 kvinner. Man kan i tillegg ikke se bort fra at enkelte menn har svart på vegne av husholdningen. Utover dette vinner vi bare mindre variasjoner. Aldersgruppen 19 — 39 år deltar noe oftere enn resten, og arrangementene forekommer noe sjeldnere i de større bygdene og i spredtbygde områder.

Følgende varer ble tilbudt siste gang de deltok:

Tabell 5.3. Varetilbudet ved selskapssalg

 

Andel

Antall svar

Kjøkkenutstyr

48%

92

Sminke, parfyme, toalettartikler

40%

77

Tekstilartikler

10%

20

Parykker, postisjer

4%

7

Matvarer

1%

2

Annet

7%

13

Vet ikke

2%

3

Sum

112%

214

Prosentbasis

100%

191 deltagere

(Noen av intervjupersonene har avgitt flere svar)


To grupper står for størstedelen av varetilbudet: «kjøkkenutstyr» og «sminke, parfyme, toalettartikler».

Dørsalg og selskapssalg

I Marketing Links undersøkelse i 1977 spurte man om hvilke produkter/tjenester man var tilbudt ved «demonstrasjon og salg i Deres eget hjem eller hos non annen». Skal svaret på disse spørsmålene bli sammenlignbare med våre undersøkelser må svarene på spørsmålene om dørsalg og selskapssalg regnes sammen slik som i tabell 5.4.

Tabell 5.4. Varetilbudet ved dørsalg og selskapssalg i 1974 og 1977

1974

Andel

1977

Andel

Bøker

37%

Bøker

46%

Støvsugere

16%

Støvsugere

29%

Møbler, tepper, persienner

8%

Poteter

24%

Symaskin

7%

Egg

16%

Kjøkkenutstyr

7%

Blomster

14%

Sminke, parfyme, toalettartikler

6%

Husholdningsart. av plast

10%

Tekstilartikler, sko

6%

Forsikringer

8%

Matvarer

5%

Symaskiner

8%

Forsikringer

3%

Tepper

7%

Andre husholdningsmaskiner

2%

Vinråstoffer

7%

Abonnementer

1%

Kosmetiske produkter

7%

Parykker, potisjer

1%

Kaker

3%

Andre svar

15%

Annet

23%

Vet ikke

-

Ubesvart

8%

Sum prosent

114%

Sum prosent

210%

Prosentbasis

n=1303

Prosentbasis

n=435


Grunnen til at det er avgitt flere svar i 1977- undersøkelsen er at det er spurt om tilbud i løpet av de siste 12 måneder og ikke bare for siste besøk eller deltakelse. Videre er det ved 1977-undersøkelsen gitt mulighet til å krysse av for hvert svaralternativ. I 1974-undersøkelsen ba man om ett svar. Den viktigste forskjellen er at 1974-materialet omfatter kjøp der forbrukerne betalte en tid etter bestillingen. 1977-materialet omfatter også kontantsalg.

Hovedfordelingene på varegrupper ligger nær hverandre. Bøker og støvsugere er de største gruppene. De andre gruppene nevnes av mellom henholdsvis 3% og 8% og 7% og 10% i hver av undersøkelsene.

Telefonsalg

124 (8%) av husstandene er blitt kontaktet pr. telefon av firmaer som ville selge varer eller tjenester. Bøker og. forsikringer nevnes noe oftere en andre varekategorier. 32% av de 124 som ble kontaktet benyttet tilbudet. I Sverige ble 21% kontaktet pr. telefon siste kvartal (1973).

Omfanget av telefonsalget synes lite i forholdt til de andre direktesalgsformene. Det benyttes kanskje i mindre grad som en selvstendig salgsform, men kombineres med andre salgsformer. Et eksempel kan være at en forsikringsagent kontakter en mulig kunde pr. telefon for å avtale et senere møte ut fra et kupongsvar kunden har sendt inn. En annen mulighet er det telefonkontakt inngår som et ledd i selgerens oppfølging i et ikke avsluttet salg.

Salgsutsatthet

På grunnlag av svarfrekvensene ovenfor er det utarbeidet en egen indeks før «salgsutsatthet». Denne indeksen samler svarene på spørsmålene om frekvens av.dørsalg, selskapssalg og telefonsalg i en variabel. Selve konstruksjonen er beskrevet i vedlegg 1. Tabell 5.4 viser hvordan ut valgene er fordelt etter grad av salgsutsatthet.

Tabell 5.5. Indeks for salgsutsatthet

 

Ikke-kjøper

A-utvalg

Kjøpere

0 Indekspoeng

30%

25%

8%

1 Indekspoeng

43%

43%

43%

2 Indekspoeng

21%

25%

38%

3/4 Indekspoeng

6%

7%

12%

Sum

100%

100%

101%

n=

1 297

1 609

732


Graderingen med 0, 1, 2, og 3/4 indekspoeng gir ikke i seg selv grunnlag for konklusjoner om salgsutsatthet er for høy eller ikke. For å kunne danne seg et bilde av hva som er «høyt» og «lavt» i antallet direktesalgstilbud, kunne man sammenlikne med tilsvarende data fra andre land, eller med eldre data fra Norge. Dessverre foreligger ikke disse mulighetene.

Holdninger til direktesalg

I undersøkelsen er det tatt med fem spørsmål om synet på forskjellige direktesalgsformer. For dørsalg, telefonsalg og selskapssalg er det spurt om de har sin fulle berettigelse, om de bør begrenses eller om de bør forbys. Vi har også bedt forbrukerne om å foreta en vurdering av fordeler og ulemper ved dørsalg.

I tabell 5.6 er synet på de tre salgsformene gjengitt.

Tabell 5.6. Holdning til forskjellige direktesalgsformer

 

Har sin fulle berettigelse

Bør begrenses

Bør forbys

Vet ikke

Sum

Dørsalg

16%

40%

43%

2%

100% (1609)

Telefonsalg

7%

21%

63%

9%

100% (1609)

Selskapssalg

19%

34%

39%

8%

100% (1609)


Etter som salg ved døren er den vanligste salgsform «utenfor fast salgssted» er det spurt spesielt om fordelene og ulempene ved denne salgsformen. 16% av utvalget fant at fordeler ved denne salgsformen, mens 80% ikke fant noen fordeler. Den tilsvarende fordeling i Sverige i 1973 var 10% og 86% Tabell 5.6 viser fordelingen av de fordeler som ble nevnt.

Tabell 5.7. Fordeler ved kjøp ved døren

A. Samlet fordeling

 

Andel

Antall

Nei, ingen fordeler

80%

1280

Ja, nevnte fordeler

16%

259

Ja, «vet ikke» hvilke fordeler

4%

70

Til sammen

100%

1609

 

B. Oversikt over fordeler

Ja, nemlig følgende fordeler

Kan handle etter stengetid

4%

50

Selgeren kan mye om varen

2%

37

Kan se varen hjemme

7%

108

Mer fred og ro enn i butikken

4%

63

Resten av familien kan være med å bestemme

5%

76

Langt til nærmeste butikk

2%

28

Annet

2%

28

Sum

26%

398

Prosentbasis

100%

1 609

(Noen av intervjupersonene har avgitt flere svar)


Det ble også spurt om ulempene ved dørsalg sammenliknet med forretning. 84% av utvalget nevner en eller flere ulemper, 9% finner ingen ulemper. Tallene for Sverige var 87% og 7%.

Tabell 5.8. Ulemper ved kjøp ved døren

A. Samlet fordeling

 

Andel svar

Antall

Nei, ingen ulemper

9%

141

Ja, nevner ulemper

84%

1 359

Ja, «vet ikke» hvilke ulemper

7%

109

Til sammen

100%

1 609

 

B. Oversikt over ulemper

 

Andel

Antall svar

Ja, nemlig følgende ulemper

3%

 

Forstyrrer

32%

521

Selgerne lover mer enn de kan holde

23%

369

Vanskelig å sammenligne med andre varer

26%

445

Dyrere enn i forretninger

7%

112

Uoverlagt impulskjøp

26%

417

Vanskelig å si nei

18%

296

Andre svar

6%

93

Antall svar

138%

2 212

Prosentbasis

100%

1 609

(Noen av intervjupersonene har avgitt flere svar)


Intervjupersonene oppgir 2 212 ulemper mot 398 fordeler.

Hvordan er så holdningen til direktesalg fordelt i ulike forbrukergrupper?

Figur 5.2. Holdning til direktesalg bakgrunnsvariable

undersoekelsesomraader direktesalgholdning

En gjennomgang av bakgrunnsfaktorene kjønn, alder, utdanning, inntekt, tett/spredtbygd gir jevnt over meget små prosent-avvik fra hovedfordelingen i de tre tabellene foran. Målformulering 12 om at forbrukere med lengre utdanning er mer skeptiske til direktesalgsformene enn grupper med kortere utdanning blir fikke bekreftet.

Dørsalg i spredtbygde områder ble berørt i Forbrukerrådets vedtak i 1966. Rådet ville «tro at borttinging eller dørsalget for mange norske forbrukere utover i distriktene kan dekke et behov og kan bety en velkommen konkurranse til de stedlige forretninger». Besøksfrekvensen ved dørsalg i disse områdene ligger nær gjennomsnittet i denne undersøkelsen.

Intervjupersonene i spredtbygde områder er ikke mer positive til dørsalg enn folk bosatt i andre områder. Slik disse forbrukerne i undersøkelsen ser det, kan en ikke si at dørsalg sees som mer positivt av forbrukere i spredtbygde områder.

For å kunne sammenfatte synspunktene på de tre salgsformene er det konstruert en egen variabel: «Holdning til direktesalg». Dette er skjedd ved at svarene på spørsmålene om disse salgsformene er addert sammen etter et eget mønster. I vedlegg 1 er denne indekskonstruksjonen beskrevet. For det representative utvalget fremkommer følgende fordeling:

Tabell 5.9. Indeks for holdning til direktesalg

 

Antall

Andel

Positive/nøytrale

186

12%

Skeptiske

775

48%

Motstandere

658

40%

 

1609

100%


Sammenregningen viser at nær 9 av 10 spurte mener at salgsformene undersøkelsen omfatter jevnt over bør begrenses eller forbys.

Oppsummering

Vi kan summere opp materialet om direktesalg og holdninger til direktesalg slikt I perioden 1973-1974 var dørsalg den klart mest omfattende direktesalgsform. Både selskapssalg og salgsmessebesøk har et vesentlig mindre omfang. Telefonsalg skjer i forholdsvis liten skala. Størstedelen av varetilbudene ved dørsalg var bøker og støvsugere.

Om holdningene kan vi si at folk flest er skeptiske til dørsalg, selskapssalg og telefonsalg. De synes også at ulempene ved å kjøpe ved døren er mange sammenlignet med fordelene.

Mål 11 blir delvis bekreftet. Mål 12 blir ikke bekreftet.

Kapittel 6. Erfaringer med direktesalg

Innledning

Dette kapittel søker å beskrive de erfaringer folk har: Hvilke vare de har kjøpt og hvor fornøyd de er med denne handelen.

Varer, priser, salgsform og kjøpergrupper

Et utvalg på 732 forbrukere fikk spørsmål om sine erfaringer. Utvalgskriteriet var at de svarte bekreftende på at «de i løpet av siste år har kjøpt varer ved dørsalg, på messer, spesielle bussturer, ved selskapssalg eller lignende og betalt en tid etter bestillingen.»

Tabell 6.1. Varer kjøpt ved direktesalg

 

Andel

Antall svar

Bøker

32%

236

Støvsuger

8%

58

Tekstiler, sko

8%

57

Kjøkkenutstyr

8%

56

Møbler, tepper, persienner

7%

51

Andre husholdningsmaskiner

5%

36

Sminke, parfyme, toalettartikler

5%

36

Symaskiner

4%

28

Mat

4%

27

Parykker, postisjer

1%

5

Vet ikke

3%

21

Andre varer

18%

135

Sum

103%

746*)

Prosentbasis

100%

732 kjøpere

*) For 14 av kjøperne er 2 svar registrert.


Tabell 6.2. Kjøp etter salgsform

 

Antall svar

Andel

Dørsalg

434

59%

Selskapssalg

141

19%

Messe

110

15%

Andre former

38

5%

Buss

3

0,5%

Vet ikke

15

2%

Totalt

741*)

100.5%

Prosentbasis

734 kjøpere

100%

*) 7 har avgitt to svar.


Tabell 6.3. Kjøpesummer

 

Antall kjøp

Andel

Mindre enn 200 kr

333

45%

200 — 500 kr

180

25%

500 - 1 000

99

14%

Mer enn 1 000 kr

96

13%

Husker ikke

24

3%

Sum

732

100%


Tabell 6.1 viser at omtrent tredjedelen av salgene er bøker. Den neste tredjedelen av kjøpene er delt likt mellom støvsugere, tekstiler/sko, kjøkkenutstyr og møbler/tepper/persienner. Den gjenstående andel er delt mellom flere varegrupper, der «andre varer» utgjør hoveddelen.

Som en kan vente av salgstilbudene, står dørsalgene for ca. 60% av kjøpene. Antallet kjøp er størst for de laveste kjøpesummene. Vel en fjerdedel av kjøpesummene er på mer enn 500 kr.

64% av kjøperne er kvinner. Delvis skyldes dette flertallet at selskapssalgsformen først og fremst er rettet not kvinner. Holdes denne salgsformen utenfor, blir andelen kvinner 5% Nenne overrepresentasjonen på 5% kan skyldes at kvinner er mer tilstedværende i husholdningene enn menn og møter direktesalgstilbudene oftere. (Jfr. Mål 11). :Kjønnsrollemønsteret avspeiles i at andelen «hovedforsørgere» blant kjøperne bare er 39%, mens den er 48% i det representative utvalget. Kjøpesummene er noe høyere for mennene i utvalget enn for kvinnene. 57% av mennene og ca. 48% av kvinnene oppgir kjøpesummer på over 200 kr.

Bakgrunnsvariablene utdanningstid, yrke, inntekt, kommunetype, befolkningstetthet og alder viser bare små forskjeller mellom gruppen av kjøpere og det representative utvalget.

Anger og misnøye

Lovutvalget tok både sikte på «situasjoner selgeren har opptrådt med utilbørlig press og overrumplingsmetoder og der hvor selgeren ikke så mye er å bebreide, men hvor salget hovedsaklig skyldes en uoverveiet innskytelse hos kjøperen».

Skal forbrukeren kunne nyttiggjøre seg en «angrefrist» må det foreligge et ønske om å gå tilbake på en bestilling eller et kjøp. Denne «anger» er den nøkkel som lovens bestemmelser bygger på. Ved passivitet fra kjøperens side blir avtalen bindende.

Lovutvalget søkte å vite hvor utbredt et slikt ønske eller anger var, og fikk utført en egen intervjuundersøkelse i 1968. Den undersøkelsen viste at 19% av dem som hadde foretatt kjøp på døren siste år, oppga at de hadde ønsket å heve dette kjøpet. Noe under halvparten av dem som ønsket å heve, anførte grunner som tydet på at salget hadde prea av overrumpling fra selgerens side eller at de ikke hadde fått tenkt seg om.

En kombinasjon av spørsmål i undersøkelsen 6 år etter, tar sikte på å avklare det samme: Ønsket om å gå tilbake på en bestilling eller et kjøp. En rekke utenforliggende faktorer påvirker de svar en får om dette. Da vi spør om tidligere kjøp kan problemstillingen være uaktuell - forhold ved kjøpet hører fortiden til. Videre kan det være vanskelig å innrømme at man har foretatt noe som kan omfattes som «en uoverveiet innskytelse», selv overfor en nøytral intervjuer. Avslutningsvis kan en «anger» ha liten betydning for intervjupersoner fordi kjøpesummen var lav. Slike forhold må tas med i betraktningen når spørsmålene formuleres.

Man må imidlertid gå ut fra at intervjupersonene svarer så riktig de kan på de spørsmålene som er stilt. Erfaringene fra intervjuundersøkelser bekrefter at opplysninger om tidligere atferd kan væra mindre avhengige av slike utenforliggende forhold som svar på vurderings/holdningsspørsmål. Spørsmål av begge kategorier er derfor benyttet for å kunne gi en oversikt over omfanget av «anger». Tre spørsmål registrerer tidligere atferdsuttrykk for mulig misnøye - og kjøperens egen vurdering av kjøpet på intervjutidspunktet:

  1. Hvis man bekrefter at man ville kjøpe samme vare igjen på samme måte, burde det være et uttrykk for at man var fornøyd med kjøpet og ikke «angret». Vi har derfor spurt om hva kjøperne ville gjøre om de fikk tilbudet en gang til og igjen kunne velge: Ville de da kjøpe varen på denne måten, kjøpt vare i butikk eller kanskje utsatt eller ikke foretatt kjøpet? 54% av utvalget ville ha kjøpt igjen på denne måten, 10% ville ha kjøpt på et annet sted. 17% ville ha utsatt eller ikke foretatt kjøpet, mens vet-ikke gruppen utgjorde 19%.
  2. Et konkret uttrykk for usikkerhet ved kjøpet ville være om en vurderte kjøpet sammen med ektefelle, nabo eller andre i løpet av angrefristen med tanke på eventuell avbestilling. 36% foretok en slik vurdering, 60% gjorde det ikke.
  3. Et utsagn om at en ikke er helt fornøyd med kjøpet, vil også kunne gi en indikasjon på om man ville benytte seg av en angrefrist. 15% av utvalget bekreftet at de «ikke var helt fornøyd med et slikt kjøp» siste år. Hvis vi bare ser på det siste kjøpet var 9% «ikke helt fornøyd».

I Marketing Links 1977-undersøkelse[57] er det stillet et spørsmål som gir en vurdering av kjøpserfaringer. Spørsmålet er knyttet til siste kjøp og svarfordelingen vises i tabell 6.4 sammen med fordelingen i vår undersøkelse:

Tabell 6.4. Kjøpsvurdering siste kjøp

 

Postenkete 1977

Kjøpere

Gjorde en meget god handel

4%

67%

Har det hendt at De ikke har vært helt fornøyd med et slikt kjøp?

En god handel

23%

82%

Nei

Hverken god eller dårlig

40%

En dårlig handel

5%

8%

9%

Ja

En meget dårlig handel

3%

Ubesvart

25%

 

9%

Ubesvart

Totalt

100%

 

100%

Totalt

Prosentbasis

780

 

732

Prosentbasis


Sammenstillingen i tabell 6.4 viser at andelene som «ikke er helt fornøyd» og har gjort en «dårlig handel» er nesten identiske, 8% og 9% Postenketsundersøkelsen har en høyere «vet ikke»- prosent som dels kan skyldes ulik intervjuform og at dels færre i 1977 har en positiv eller nøytral kjøpsvurdering.

I tabell 6.5 er det foretatt en sammenregning av svarene på spørsmålene om gjenkjøp, avbestillingsvurdering og om en ikke var helt fornøyd. Grunnlaget for sammenregningen er gitt i vedlegg 1.

For å få et samlet mål på hvor fornøyd man er med varen er svarene regnet sammen. De som ikke ville kjøpe varen igjen på samme måten - som vurderte avbestilling samen med andre eller «ikke har vært helt fornøyd» med kjøpet er betegnet som «misfornøyde». De som har svart at de ville kjøpe igjen, at de ikke vurderte avbestilling og avkrefter at de «ikke er helt fornøyde» klassifiseres i gruppen «positive». Andre svarkombinasjoner kommer da mellom disse ytterpunktene, slik det fremgår i vedlegg 1. Bare svar som gjelder siste kjøp er tatt med i denne indeksen.

Tabell 6.5. Kjøpsmisnøye

 

Antall svar

Andel

Fornøyde

0

+

238

33%

1

-++

349

48%

Misfornøyde

2

--+

118

16%

3

---

27

4%

Sum

   

732

101%


Tabell 6.5 viser at kjøperne stort sett gir uttrykk for at de er fornøyde med det kjøpet. 20% kan ikke beteanes som fornøyde når svarene regnes sammen. For kjøp ved døren er misnøyen noe høyere enn for de andre salgsformene, 24% For de andre salgsformene er andelen fra 14% til 16%.

Misnøyen med kjøpet er fra 3% til 7% over gjennomsnittet på 20% for symaskiner, bøker, støvsugere og møbler/tepper/persienner. Kjøpere av sminke/ parfyme/toalettartikler, andre husholdningsmaskiner og kjøkkenutstyr er mer fornøyde, fra 7% til 14% under gjennomsnittet. De resterende varegrupper, mat og parykker/postisjer ligger nær gjennomsnittet.

Er det først og fremst de rimelige varer kjøperne er misfornøyd med? Tabell 6.6 gir en oversikt over kjøpsmisnøye etter varens pris.

Tabell 6.6. Misnøye etter varens pris

 

Andel misfornøyde

Antall

Kjøpesum under 200 kr

14%

333

200-500 kr

28%

180

501-1000 kr

25%

99

Mer enn 1000 kr

15%

96

Vet ikke

29%

24

Gjennomsnitt

20%

732


Misnøyen er størst for varer i prisgruppen fra 200 til 1 000 kroner, og synker igjen for kjøpesummer over 1 000 kroner.

Kjøpsmisnøyen er noe over gjennomsnittet i aldersgruppen 20 til 39 ar, og da lavere for aldersgruppene før og etter denne perioden. Det er en svak tendens til at kvinner er mer misfornøyde enn menn (+4%).

Det er forskjeller mellom kjøpere i spredt/tettbygde områder, men mønsteret er ikke konsistent. Materialet viser heller ikke på dette punkt noen forskjell etter husstandens inntekt.

De 110 som «ikke var helt fornøyde» med sitt kjøp ble bedt om å oppgi årsakene til sin misnøye. 20 oppgir at varen ved nærmere ettertanke var for dyr, 39 at varen ikke holdt hva den lovet, 13 at de kunne kjøpt bedre/ billigere et annet sted, 13 at de ikke hadde bruk for varen og 19 at varen var beheftet med feil. 13 ga andre årsaker og 5 svarte vet ikke.

Hvis varen var beheftet med feil, kan dette være en mangel etter kjøpslovens bestemmelser. 19 av de 110 begrunner sitt svar med feil ved varen. 75 peker på forhold som angrefristloven vel tar sikte på å dekke. Forskjellen i samlet kjøpsmisnøye, slik den defineres i indeksen, viser ikke noe forskjell mellom disse to gruppene. For de resterende 18 foreligger det ikke spesifikke opplysninger om grunnen til misnøye.

I kapittel 9 er det gitt en samlet fremstilling av kjøpsmisnøye, lovkunnskap og betydningen av lovbestemmelsene.

Bruk av data som skal vise grad av tilfredshet hos kjøperne krever en nærmere faglig drøfting. Svarer de muntlige rapporten til kjøpernes faktiske opplevelser, eller med andre ord, er dataene valide? Om vi godtar at de verbale utsagn avspeiler personenes tilfredshet eller utilfredshet, kan det fortsatt være problemer med å tolke eller vurdere slike data. Øhlander drøfter disse spørsmålene i artikkelen «Skal formålet for forbrugerpolitikken være en tilfreds forbruger?»[58]. Vanskelighetene med å fortolke og å bruke tilfredshetsmålinger til forbrukerpolitiske formål summeres opp i følgende punkter:

  • Polyannahypotesen: At det i kommunikasjonen med andre (i dette tilfelle med intervjuere) er en menneskelig tendens til å anvende vurderingsmessig positive ord oftere og i flere sammenhenger enn vurderingsmessig negative ord.
  • Forventningseffekter: At de intervjuede muligens vil avgi svar, som ikke antyder noe om deres «sanne» tilfredshet, enten fordi de ønsker å glede undersøkeren - gir de svar de tro er ønsket - eller fordi de tror at det er i deres egen interesse å fremstille sine synspunkter uriktig.
  • Tilfredshet i relasjon til en standards Tilfredshet med et gitt ferdighetsnivå eller en gitt miljøtilstand forsvinner lett og fremkaller en ny og høyere standard som lykke/tilfredshet måles i forhold til.
  • Uvitenhet om alternative valgmuligheter.
  • Effektene av kognitiv dissonans på tilfredshet.
  • Manglende hensyntagen til langsiktige og samfunnsmessige betraktninger.

De av innvendingene ovenfor som berører validiteten kan både virke i retning av en høyere og lavere registrering av kjøpsmisnøye. Muligheten for en etterkontroll for om og i hvilken grad den enkelte faktor ovenfor kan ha hatt innflytelse på svarene blir begrenset blant annet av variabelvalget i undersøkelsen. Men en grundig pretesting kan gi en Fore av hvordan forbrukerne oppfatter og svarer på spørsmålene, om forholdet mellom etterkjøpsprosessen og de svar de gir uttrykk for. Forundersøkelsen ble gjennomført nettopp for å få vurdert validitetsspørsmålene.

Vi kan vanskelig skaffe data om kjøpserfaringene på annen måte enn å bygge på kjøpernes muntlige utsagn. Å bygge svarene fra flere spørsmål sammen i en indeks, skulle gi en større trygghet for at kravet til validitet og også reabilitet bli oppfylt[59]. Når det samles data om kjøpsmisnøye, er det ikke for å gi bedre underlag for å oppnå forbrukerpolitiske eller bedriftsøkonomiske ønskemål om «en så høj grad av tilfredsstillelse som muligt for forbrukerne»[60]. Hensikten her er å belyse i hvilken grad subjektiv kjøpsmisnøye eller «anger» utløser søking etter lovkunnskap slik angrefristsystemet forutsetter (Mål 7 og 8). Manglende kunnskap om alternative valgmuligheter (reell valgfrihet) og hensyn til langsiktige og samfunnsmessige betraktninger blir drøftet i kapittel 10.

Rasjonelle kjøp

Rasjonelle kjøp forutsetter en viss planlegging. En bør ha en formening om alternative produkter, priser og sitt eget behov for produktet. En viktig innvending mot direktesalg er at initiativet til salget ligger hos selgeren og ikke hos kjøperen. Muligheten til å sammenligne varer og priser blir da begrenset. Salgsoppleggene er gjerne slik at forbrukerne må bestemmes seg med en gang, ofte med henvisning til at produktet ikke kan skaffes på annen måte eller på >t senere tidspunkt.

Bare tredjedelen av kjøperne foretok en sammenligning av varens pris og egenskaper med tilsvarende produkter annet sted. Av disse 243 fant 41 den prisen de hadde betalt høy, 115 prisen middels og 37 syntes prisen var lav.

Halvparten av kjøperne gir uttrykk for at de ikke hadde bestemte planer om å kjøpe denne varen på forhånd. - Et spørsmål blir da om ikke planlagte kjøp gir større kjøpsmisnøye enn planlagte kjøp. I tabell 6.7 vises sammenhengen mellom kjøpsmisnøye og om. kjøpet var planlagt.

Tabell 6.7. Kjøpsmisnøye etter planlegging

Kjøpsmisnøye:

 

Planlagt

Ikke planlagt

Vet ikke

Alle kjøpere

Fornøyde

0

41%

27%

3%

33%

1

46%

48%

52%

48%

Misfornøyde

2

10%

21%

31%

16%

3

3%

5%

3%

4%

Sum

100%

101%

99%

101%

N

(341)

(362)

(29)

(732)

 

47%

50%

4%

101%


Tabellen viser at de som har planlagt kjøpet er mer fornøyde enn de som ikke har foretatt slik planlegging. Prosentandelen stiger fra 13% til 26%, samtidig som andelen helt fornøyde synker fra 41% til 27%.

For symaskiner, støvsugere, møbler, kjøkkenutstyr og sminke er andelen planlagte kjøp minst 10% over andelen på 47% som har planlagt sitt kjøp. For varene mat, bøker og klær er andelen minst 10% lavere enn gjennomsnittet. Denne forskjell kan skyldes salgsopplegg som kan innebygge en form for planlegging. Eksempler på dette er selskapssalg, der man ofte vet hva en blir tilbudt på forhånd, men på den annen side likevel kanskje vanskelig kan avslå en invitasjon. For dyrere varer, vil ofte flere besøk være nødvendige, slik at salgsprosessen skjer trinnvis. For støvsugere kan man først sikre seg en avtale om demonstrasjon «når ektefellen er til stede». Bestillingen blir først opptatt ved denne demonstrasjonen. Slike salgsopplegg er nok ikke vanlig for bøker og matvarer.

Planleggingsnivået stiger jevnt med varens pris, fra 37% for varer under 200 kroner til 17% for varer til over 1 000 kroner.

Det må tilføyes at av dem som oppgir at kjøpet var planlagt, sa bare 42% at de foretok pris og kvalitetssammenligning med tilsvarende produkter annet sted. For dem som ikke hadde planlagt kjøpet synker denne andelen til 19% 36.

En av hovedgrunnene for å foreslå loven var ifølge lovkomiteen at «kjøperen befinner seg i en uforberedt situasjon uten mulighet til å sammenligne pris og kvalitet med konkurrerende produkter». Nå må nok denne formuleringen modereres noe selv om en kan konkludere med at planleggingsnivået i de fleste hushold synes lavt.

En vurdering av prisene på de varer som tilbys ved disse salgsformene må bygge på en egen undersøkelse av de varer og priser som tilbys på hvert enkelt vareområde. Forbrukernes oppfatning av prisene kan ikke direkte tas til inntekt for at prisene er spesielt fordelaktige eller ufordelaktige. Så langt vi vet foreligger det ikke slike undersøkelser.

En rekke kjøpere har henvendt seg til forbrukerorganet og prismyndigheter med konkrete klager over prisene ved direktesalg. Behandlingen av disse saker viser at prisnivået ved dørsalg for mange produkter er høyere enn ved salg via andre kanaler. Grunnen er blant annet de salgskostnadene som et direktesalgsapparat krever. Mange potensielle kunder skal kontaktes og det må bygges opp egne salgsapparater knyttet til ett eller noen få produkter.

Holdninger salgsutsatthet, kjøp og kjøpserfaringer

Mulige konsekvenser

I dette avsnitt vil vi se nærmere på sammenhengene mellom holdningen til direktesalg, salgsutsatthet og antall angrefristkjøp. De forventede sammenhengene er gjengitt i fig. 3.2, og Å dette avsnittet drøftes et utvalg av disse sammenhenger, gjengitt i fig. 6.1.

Figur 6.1. Oversikt over mulige sammenhenger

mulige sammenhenger

I kapittel 3 ble disse sammenhengene formulert slikt:

Mål 13
jo oftere en får direktesalgstilbud, desto mer skeptiske blir forbrukerne til disse salgsformene
Mål 14
en skeptisk holdning til direktesalg begrenser antallet slike kjøp.
Mål 15
økt salgsutsatthet gir flere kjøp
Mål 16
kjøpserfaringene påvirker synet på direktesalg slik at gode kjøpserfaringer gir en mer positiv holdning og dårlige kjøpserfaringer gir en mer negativ holdning.

Salgsutsatthet og holdninger (Mål 13)

En kan vente at folk som stadig blir utsatt for direktesalgstilbud etter hvert ble mer skeptiske til direktesalg enn folk som meget sjelden fikk slike tilbud. Tabell 6.3 viser sammenhengen mellom holdning og salgsutsatthet:

Tabell 6.8. Salgsutsatthet og holdning til direktesalg

 

Salgsutsatthet:

Holdning til direktesalg:

0p

1p

2

3/4p

Total

Positiv/nøytral

13%

11%

10%

15%

12%

Skeptisk

54%

63%

71%

48%

63%

Motstander

33%

26%

19%

37%

24%

Total

100%

100%

100%

100%

100%

N

403

694

396

116

1609


Tabellen viser at hypotesen om at økt salgsutsatthet gir en mer negativ holdning til direktesalg ikke bekreftes av materialet.

Holdning og kjøp (Mål 14)

Følgende tabell viser sammenhengen mellom holdning til direktesalg og antall kjøp.

Tabell 6.9. Holdninger til direktesalg og antall angrefristkjøp (A-utvalget)

Holding til direktesalg:

Antall kjøp:

Positiv/ nøytral

Skeptisk

Motstander

Total

N

Ingen/ uoppgitt

86%

75%

86%

80%

1294

Ett

11%

19%

12%

15%

246

Flere

3%

7%

2%

4%

69

Total

100%

101%

100%

99%

 

N

186

775

648

 

1609


Denne tabellen viser at det ikke er noen lineær sammenheng mellom antall kjøp og holdning til direktesalg. Imidlertid er gruppen «skeptiske» noe oftere kjøpere enn de andre. Dette avviket, selv om det er lite, kan ikke forklares ut fra de hypoteser som er stilt opp foran.

Holdningene i utvalget er entydige: De fleste er skeptiske eller motstandere av dør-, selskaps- og telefonsalg, - og ulempene ved dørsalger vesentlig flere enn fordelene. Likevel viser tabell 5.10 at nær 20% foretar slike kjøp og at kjøpsfrekvensene er like store både for gruppen som er nøytrale eller positive til direktesalg og har mer skeptiske holdninger.

Mål 14 om at anskeptisk holdning til direktesalg begrenser antallet slike kjøp blir ikke bekreftet i materialet.

Kjøp og salgsutsatthet (Mål 15)

Nå kan det være at «der ofte er tale om meget dygtige sælgere, som udnytter uerfarne forbrugere», for å sitere fra medlemsforslaget fra Nordisk Råd. Undersøkelsen begrenser seg til å gi grunnlag for å vurdere om økt salgsutsatthet gir flere kjøp. Sammenhengen mellom disse to variablene er gitt i tabell 6.10.

Tabell 6.10. Salgsutsatthet og antall angrefristkjøp

Antall kjøp:

Salgsutsatthet:

Total

N

0p

1p

2p

3/4p

Ingen/ uoppgitt

96%

80%

69%

66%

80%

1294

Ett

3%

17%

23%

21%

16%

246

Flere

1%

3%

8%

13%

4%

69

Total

100%

100%

100%

100%

100%

 

N

403

694

396

116

100

1608

Prosent

25%

43%

25%

7%

 

100%


Tabellen viser at ved økende salgsutsatthet stiger andel kjøpere fra 20% til 34% og andelen som har foretatt flere kjøp stiger fra 3% til 13%. Hypotesen om at antallet kjøp stiger med salgsutsattheten bekreftes i dette materialet.

Holdning og misnøye med kjøp (Mål 16)

Holdningen til salgsformene kan påvirkes av tidligere kjøpserfaringer. Hvis man har dårlige erfaringer, vil dette kanskje kunne føre til at skepsisen øker.

Tabell 6.11. Holdning og kjøpsmisnøye

 

Kjøps­misnøye

Alle

N

 

Fornøyde

Mis­fornøyde

Holdning:

0

1

2/3

Positiv/ nøytral

11%

11%

5%

10%

72

Skeptisk

69%

60%

57%

62%

455

Mot­stander

20%

29%

37%

28%

205

Sum

100%

100%

100%

100%

 

N

228

335

169

 

732


Tabellen viser at andelen med positiv/nøytral holdning synker fra 11% til 5% etter økende kjøpsmisnøye. Andelen av motstandere av salgsformen stiger fra 20 til 37 ost. Med det undersøkelsesopplegg som er brukt, kan en ikke med full sikkerhet si om denne forskjell skyldes at kjøperne på forhånd var skeptiske til disse salgsformene eller om kjøpsmisnøyen har forårsaket en noe mer negativ holdning. Det vil bare en «før- og etter»-undersøkelse kunne avklare. Imidlertid kan en ta det utgangspunkt at både de gode og de dårlige kjøpserfaringer utligner hverandre i sin virkning. Med det utgangspunkt vil prosentforskjellene ovenfor fremtre som nettovirkninger, med andre ord at tabellen direkte viser kjøpsmisnøyens effekt på holdningene.

Tabell 6.11 synes å ai et visst grunnlag for å kunne si at misnøye med kjøp henger sammen med en mer negativ holdning til direktesalg. Ut fra en forsiktig vurdering av tabell 6.11 kan en si at kjøpserfaringene i noen grad påvirker synet på direktesalg. Sammenhengen er entydig men svak.

Drøfting av sammenhengen mellom holdninger utsatthet, kjøp og kjøpserfaringer

I dette avsnittet var formålet å se nærmere på sammenhengene mellom kjøpserfaring, holdning til direktesalg, salgsutsatthet og antall kjøp. I fig. 6.1 kan både holdning til direktesalg og kjøp være avhengige variable. På basis av en todeling av variablene gjengis sammenhengene i tabell 6.12 og 6.13.

Tabell 6.12. Prosent av kjøpere som er negative til direktesalg etter kjøpsmisnøye og salgsutsatthet

 

Salgsutsatthet

Forskjell

N

høy

lav

Misnøye med kjøp

fornøyde

53%

53%

0%

587

mis­fornøyde

70%

73%

-3%

145

Forskjell

 

-17%

-20%

 

N

 

370

362

 

732


Tabellen viser at sammenhengen mellom kjøpsmisnøye og negativ holdning til direktesalg varierer lite når vi kontrollerer for salgsutsatthet. Samtidig får vi bekreftet at det ikke er noen slik sammenheng mellom salgsutsatthet og negativ holdning til direktesalg, heller ikke når vi kontrollerer for kjøpsmisnøye. - Samspillet mellom de to uavhengige variablene, kjøpsmisnøye og salgsutsatthet er ubetydelig: Differansen mellom prosentforskjellene er liten.

Tabell 6.13. Prosent kjøpere i A-utvalget etter salgsutsatthet og holdning til direktesalg

 

Holdning til direktesalg

Forskjell

N

+/-

- -

Salgs- utsatthet

Lav

16%

13%

+3%

1097

Høy

37%

30%

+7%

512

Forskjell

 

-21%

-17%

 

N

 

630

979

 

1609


Sammenhengen mellom salgsutsatthet og andel kjøpere trer klart frem, også ved kontroll for holdning til direktesalg. Andelen kjøpere synker ikke meget med en mer skeptisk holdning til direktesalg. Tabellen viser også at den innbyrdes sammenhengen mellom salgsutsatthet og holdning til direktesalg er svært liten med andelen kjøpere som avhengig variabel.

Vi har funnet en viss sammenheng mellom det vi har definert som kjøpsmisnøye og holdning til direktesalg. Samtidig har vi også funnet at økt salgsutsatthet ikke øker andelen skeptiske til direktesalg. - Holdningen til direktesalg har igjen liten betydning for antall kjøp, mens antall kjøp påvirkes av salgsutsatthet.

Skulle man gå nærmere inn på mulige årsakssammenhenger kunne kjeden stilles opp som i fig. 6.2.

Figur 6.2. Oppsummering av mulige årsakssammenhenger

oppsummering sammenhenger

Vi har funnet noe støtte for målformuleringene 15 og 16, men ikke funnet tilsvarende sammenhenger for 13 og 14. I kapittel 7 og 8 vil vi ta opp spørsmålene om hvilke andre konsekvenser kjøpserfaringen kan få, for eksempel i form av lesing av angrefristskjema og henvendelse til selger.

Funnene reiser spørsmålet om hvorfor folks uttrykte skepsis mot direktesalgsformene i så liten grad får praktiske konsekvenser i form av færre kjøp.

En forklaring kan være at direktesalgsformene er så effektive at de overvinner også den kjøpemotstand som måtte ligge i en skeptisk holdning til omsetningsformen. At det kan være vanskelig å stå imot tilbudene fremgår også av svarene på spørsmålet om ulemper ved dørsalg i tabell 5.8. Over 40% i A-utvalget avga svar i gruppene «uoverlagte impulskjøp» og «vanskelig å si nei».

En annen mulighet er selvfølgelig at de holdninger folk har gitt uttrykk for ikke sitter så dypt, det kan mer være en «mening» folk har enn en «holdning». Derfor gir den seg heller ikke atferdsmessig uttrykk i en kjøpssituasjon. Tabell 5.6 viser imidlertid at forbrukerne gir ganska skarpt uttrykk for sitt syn på salgsformene. For hver salgsform har den største gruppen valgt «bør forbys» som sitt svar, tilsammen kan 40% av A-utvalget karakteriseres som motstandere av disse salgsformene. Et uttrykk for at dette er en vel innarbeidet holdning er at en rekke hushold har anskaffet egne skilt der de ber om å slippe dørsalg.

En kan vel konkludere med at den første forklaringen er mest nærliggende. En skeptisk holdning til omsetningsformene har begrenset mulighet til direkte å påvirke kjøpssituasjonen i et selskapssalg og ved et selgerbesøk i hjemmet.

I og med at vi finner en sammenheng mellom dårlige kjøpserfaringer og en skeptisk holdning til direktesalg, kan holdningen til direktesalg forstås som en aggregering av egne og det en har sett av andres erfaringer med disse salgsformene. Om holdningene i hovedsak sees som en stum av slike kjøpserfaringer, forutsetter ikke det et samsvar mellom skeptisk holdning og senere kjøpsatferd. Dårlige kjøpserfaringer synes først og fremst å gi en mer negativ holdning til direktesalg og da ikke nødvendigvis ikke færre kjøp: Holdningen justeres, i mindre grad atferden.



[57] Undersøkelsen er foretatt for Direktesalgsforbundet av Marketing Link a.s og dokumentert i tre rapporter: (1) Rapport/direktesalg - dørsalg Forbrukerundersøkelse september 1977, Oslo, 27. oktober 1977 29 side. (2) Analyserapport. for forbrukerundersøkelse direkte salg/dørsalg, Oslo, 8. november 1975 6 side. (3) Direktesalg/dørsalg. Tilleggsrapport til forbrukerundersøkelse september 1977. Oslo, 28. november 1977 3 side.

[58] ØHLANDER, Folke. «Skal målet for forbrugerpolitikken være en tilfredsforbruger» i Rask-Jensen og Øhlander. «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitikk». Abertslund 1977. Særlig side 268-831.

[59] HELLEVIK, 0. side 259.

[60] ØHLANDER, Folke. side 265.

Del III. Virkninger av loven

Kapittel 7. Lovkunnskap

«Kjøperen kan fragå avtalen eller ordren når han underretter selgeren innen utgangen av den 10. dag som følger etter den dag kjøperen inngikk avtalen eller innga ordren (angrefrist).» (prg. 2).

Hvilken kunnskap forbrukerne trenger og hvordan de kan få den

Lovutvalget anså «det som meget vesentlig at kjøperen gjøres oppmerksom på sine rettigheter på en så effektiv måte som mulig…​». For å sikre kjøperne den nødvendige. informasjon, ble selgeren i prg. 4 pålagt en informasjonsplikt.

I foregående kapittel er det vist at en ikke liten del av kjøperne var misnøyde med det kjøp de har foretatt. Angrefristen vender seg først og fremst til denne gruppe. Meningen er at de skal ha skriftlig informasjon om fristen tilgjengelig etterat kjøpet eller ordren er inngått, slik at de kan bli oppmerksomme på sine rettigheter. I dette kapitlet vil vi beskrive de virkninger informasjonstiltakene har hatt.

Prg. 4 tar bare sikte på å gi informasjon om lovens rettigheter individuelt til hver enkelt kjøper. Skal forbrukerne som gruppe orienteres, kreves andre opplysningstiltak. I de to første år loven virket omhandlet radioprogrammer direktesalg og . angrefrist, annonser ble rykket inn i dagspressen av Statens informasjonstjeneste og loven omtalt i Forbrukerrapporten. Forbrukerrådet har også gitt ut en brosjyre om loven. Dagspressen har hatt artikler og nyhetsmeldinger om direktesalg og angrefrist.

I utgangspunktet bør vi kunne regne med at alle forbrukere kan ha et visst kjennskap til angrefristen, og at kjøperne vil ha noe mer detaljert kunnskap en ikke-kjøpere. En trenger da et undersøkelsesopplegg som skiller mellom de lovoppfatninger folk flest vanligvis har og den tilleggskunnskap kjøperne kan ha fått. Dette kapittel bygges på en sammenligning av et utvalg av kjøpere og ett utvalg ikke-kjøpere. Differansen mellom disse to gruppene kan med visse reservasjoner, betraktes som virkninger som skriver seg fra foretatte angrefristkjøp. Reservasjonene er drøftet i kapittel 4. Vi kan foreta kontroller for de medvirkende faktorer vi har data om, og det er gjort for de tabellene som presenteres i dette kapittel også. Videre sammenligner vi to grupper som på forhånd kanskje ikke er helt identiske, de kan avvike fra hverandre på enkelte punkter som vi ikke kan kontrollere for. Dette tilsier forsiktighet i tolkningen av resultatene. Imidlertid er utvalgene representative for de grupper de er trukket fra, slik at denne reservasjonen bare gjelder ved sammenligning mellom kjøpere og ikke-kjøpere.

Dette kapittel konsentrerer seg om den lovkunnskap forbrukerne har og hvordan de har fått denne kunnskap. Avsnitt 7.2 og 7.3 omhandler lovkunnskap og feilkunnskap om lovens bestemmelser. Avsnitt 7.4 og 7.5 tar for seg de faktorer som henger sammen. med lovkunnskap.

De to avsluttende avsnitt tar opp i hvilken grad folks kjøpsmisnøye resulterer i at de benytter seg av retten til å angre, og om sosiale forskjeller har noen betydning for dette.

Hvilken lovkunnskap har forbrukerne

For at loven skal virke slik den er tiltenkt må kjøperne kjenne til at de har en. angrefrist. Men en slik kunnskap har liten verdi om man ikke vet noe om hvilke salgsformer den gjelder for, hvor lang den er og når den regnes fra. At angreretten mistes ved kontant betaling og at den ikke. omfatter tjenester, kan også være nyttig å vite.

Loven omfatter flere bestemmelser enn de fire som er tatt med i undersøkelsen, men man kan ikke forvente at kjøperne eller andre forbrukere, skal vite for eksempel om avhenting av avbestilt vare, om formularets betydning, med videre. Dette avsnitt beskriver lovkunnskap på følgende områder:

  • Om angrefristen eksisterer
  • hvor lang fristen er og fra hvilket tidspunkt den regnes
  • hvilke salgsformer den gjelder for
  • om fristen omfatter varer og tjenester og betalingens betydning.

Kjenner forbrukerne til en angrefrist?

På spørsmål om man har hørt om en lovbestemt angrefrist («angrefristloven»), får en fordelingen i tabell 7.1!

Tabell 7.1. Kjennskap til loven

 

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøper

Sverige 1973

Ja

67%

72%

69%

74%

76

82

 

88%

I tvil

5%

5%

6%

Nei

28%

 

26%

 

18%

   

11%

Vet ei

             

1%

Sum

100%

 

100%

 

100%

   

100%

n=

(1297)

 

(1609)

 

(732)

     

Størstedelen av forbrukerne mener at de har hørt om en angrefrist, noe fler blant kjøperne. 18% av kjøperne sier at de ikke har hørt om en slik frist.

Fristens lengde og starttidspunkt

To spørsmål dekker disse punkter: Det første tar opp hvor lang denne fristen er. I tabellene er det både regnet prosenter med basis i de som har avgitt svar på spørsmålet og hele utvalgene.

Tabell 7.2. Kjennskap til fristens lengde

Riktig svar

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

 

Kortere enn 10 dager

14%

(7%)

13%

(7%)

10%

(6%)

X

10 dager

32%

(15%)

37%

(19%)

57%

(37%)

 

14 dager/lengre enn 14 dager

54%

(26%)

50%

(25%)

33%

(21%)

 

Sum for de svar som er gitt

100%

 

100%

 

100%

 
 
 

Prosent­basis

n=617

 

n=822

 

n=467

 
 

Vet ikke

 

(24%)

 

(23%)

 

(18%)

 

Har ikke hørt om fristen

 

(28%)

 

(26%)

 

(18%)

 

Sum for alle prosentbasis

 

(n=1297)

 

(n=1609)

 

(n=7321)


Begynner fristen å løpe når avtalen inngås - ved bestilling - eller når de mottar varene?

Tabell 7.3. Fristens starttidspunkt

Riktig svar

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

X

Når avtalen inngås (bestillingen)

37%

(20%)

40%

(23%)

48%

(34%)

 

Når varen mottas

63%

(34%)

60%

(34%)

52%

(37%)

 

Sum for de som gir svar

100%

 

100%

 

100%

 
 

Prosent­basis

n=702

 

n=927

 

n=516

 
 

Vet ikke

 

(18%)

 

(17%)

 

(12%)

 

Har ikke hørt om fristen

 

(28%)

 

(26%)

 

(18%)

 

Sum for alle

     

(100%)

 

(101%)


Fordelingene viser at kjøperne er noe bedre orientert om angrefristens lengde enn gjennomsnittet, mens forskjellene er noe mindre for fristens starttidspunkt. Postordremarkedet har lenge benyttet «returrett» med en bestemt frist regnet fra varens mottak i sin reklamevirksomhet overfor forbrukerne. Dette forhold kan virke inn på folks oppfatning av hvilke rettigheter de har etter denne loven.

En stor andel i utvalgene gir på begge spørsmålene ovenfor uttrykk for at loven gir større rettigheter enn den faktisk gjør. For fristens starttidspunkt er det fra 33% til 54% av de som har en mening som mener at fristen varer 14 dager eller lenger. Tilsvarende mener fra 52% til 63% av de som har en mening at fristens starttidspunkt er når varen mottas.

Salgsformer som omfattes av fristen

Avtalen eller ordren må inngås «på annet sted enn fast salgssted for selgeren eller representanten» om den skal gjelde. Vi har spurt om ved hvilke typer salg denne. angrefristen gjelder. Det var mulig å avgi flere svar på spørsmålet, og det gir en høy samlet prosentsum.

Tabell 7.4. Salgsformer fristen omfatter

Riktig svar

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

 

I forretninger

6%

7%

8%

X

Ved dørsalg

40%

43%

48%

(X)

På postordre

19%

20%

22%

X

På messer

8%

9%

14%

X

I selskapslag

5%

6%

10%

X

På bussturer med demonstrasjoner og salg

4%

4%

6%

 

Ved alle salg

12%

12%

17%

 

Vet ikke

17%

16%

13%

 

Kjenner ikke til fristen

28%

26%

18%

 

Sum

139%

148%

156%

 

Prosent­basis

(n=1297)

(n=1609

(n=732)


Tabell 7.4 viser at noe under halvdelen av forbrukerne knytter fristen til dørsalgsformen. For de andre salgsformene er det få som kjenner til at fristen gjelder. Kjøperne mener at angrefristen gjelder noe flere salgsformer enn det representative utvalget. Angrefristloven gjelder ikke postordre, men postordrefirmaene gir ofte returrett fra det tidspunkt varen mottas, så svaret kan ikke uten videre kategoriseres som feilaktig. Samlet må man kunne si at fordelene ved loven overvurderes endel. Dette bekreftes bl.a. av at nær 20% i A-utvalget mener at fristen også gjelder i forretninger og/eller «ved alle salg».

Om fristen. omfatter varer og tjenester

Prg. 1 i loven definerer forbrukerkjøp som «kjøp fra en yrkesselger i denne egenskap av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, hans husstand eller omgangskrets eller til personlige formål ellers». Loven omfatter ikke tjenester.

Vi har spurt om fristen gjelder bare varer, eller om den også gjelder abonnementer, forsikringer og andre tjenester.

Tabell 7.5. Om fristen omfatter varer og tjenester

Riktig svar

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

X

Bare varer

69%

(30%)

66%

(29%)

58%

(30%)

 

Varer og tjenester

31%

(13%)

34%

(15%)

42%

(21%)

 

Sum

100%

 

100%

 

100%

 
 

Prosent­basis

n=559

 

n=709

 

n=370

 
 
 

Vet ikke

 

(29%)

 

(30%)

 

(32%)

 

Har ikke hørt om fristen

 

(28%)

 

(26%)

 

(18%)

 

Sum

 

100%

 

100%

 

100%

 

Prosent­basis

 

n=1297

 

n=1609

 

n=732


Tendensen er også her at lovens omfang overvurderes endel, og noe mer av kjøpergruppen. I de to av tre foregående spørsmål er ordet «varer» benyttet alene, og ikke «varer og tjenester». Antall korrekte svar kan da muligens øke noe av den grunn, men antakelig ikke så meget.

Betalingens betydning

I prg. 3 er det fastsatt at fragåelsesretten ikke gjelder «etter at kjøperen uten forbehold har betalt kjøpesummen helt ut…​.». Med andre ord bortfaller angrefristen ved kontant betaling av kjøpesummen, uansett om angrefristlovens øvrige kriterier er oppfylt. Spørsmålet fikk følgende formulering:

Gjelder fristen bare når varen er betalt fullt ut, eller bare når varen ikke er betalt fullt ut - eller i begge tilfelle?

Tabell 7.6. Betalingens betydning

Riktig svar

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

 

Bare når betalt fullt ut

3%

(2%)

3%

(2%)

4%

(3%)

X

Bare når ikke betalt fullt ut

9%

(5%)

11%

(6%)

15%

(10%)

 

I begge tilfelle

88%

(47%)

86%

(48%)

81%

(54%)

 

Sum

100%

 

100%

 

100%

 
 

Prosent­basis

n=688

 

n=902

 

n=486

 
 

Vet ikke

 

(19%)

 

(18%)

 

(16%)

 

Har ikke hørt om fristen

 

(28%)

 

(26%)

 

(18%)

 

Sum

 

(100%)

 

(100%)

 

(100%)

 

Prosent­basis

 

(n=1297)

 

(n=1609)

 

(n=732)


Den største delen i utvalgene har den oppfatning at betaling av kjøpesummen ikke fører til at fristen mistes, og det er små forskjeller mellom de to utvalgene.

Blant dem som mente at angrefristen bare gjalt når varen var betalt fullt ut, var det et flertall, 52%, som selv hadde betalt sitt kjøp innen 10 dager. . Blant dem som mente at fristen bare gjalt når varen ikke var betalt fullt ut var det likeledes et flertall, 66%, som selv ikke hadde betalt før fristen løp ut. Det synes som om forbrukerne .har tatt utgangspunkt i sin egen situasjon når de vurderte betydningene av betalingsformen.

Som en foreløpig oppsummering av svarene på disse fem spørsmålene om lovkunnskap synes det som om kjennskapet til en angrefrist er nådd ut til størstedelen av forbrukerne. Oppfatningene av hva fristen innebærer avviker fra de rettigheter loven gir. Mest markert er dette for oppfatningen av betydningen av kontant betaling. Blant de i A-utvalget som har avgitt lovkunnskapssvar, finner vi også et flertall feilsvar om fristens starttidspunkt og fristens lengde, og høye feilprosenter også for de andre spørsmålene.

Feilsvarene går i en bestemt hovedretning: Forbrukerne har den oppfatning at angrefristloven gir dem større rettigheter enn den faktisk gjør.

Har nå folk svart som de skal på disse spørsmålene?

Spørreskjemaet er konstruert slik at en bare får frem svar som intervjupersonene aktivt gir. Det er rom for «vet ikke»-svar, samtidig som lovkunnskapsspørsmål bare rettes til dem som «har hørt om en lovbestemt angrefrist». Av alle de spurte sier hver fjerde at de ikke har hørt om fristen. Blant dem som har hørt om fristen er de mange som velger «vet-ikke»-alternativet på de enkelte spørsmål. Denne bruk av «vet ikke»-svar skulle indikere at de som gir et svar mener seg å ha en viss oppfatning av loven.

En må kunne si at de standpunkter som inntas i en forstand er velbegrunnede. Intervjupersonene svarer så godt de kan på hvordan de selv oppfatter fristen, det være seg riktig eller galt ut fra lovformuleringene. 29.

Erfaringene fra forundersøkelsen bekrefter også at folk svarer slik at de oppfatter at fristen må være. Et uttrykk for dette var at intervjupersoner ved tvil om riktig svar, motiverte svaret med at «om det ikke er sånn, så burde det være det ».

  • Hvordan kan det ha seg at folks oppfatning av sine rettigheter avviker så meget fra lovens bestemmelser?

Det er mulig at det ikke er forbrukernes oppfatning av hva en angrefrist omfatter som er ukorrekt, men at de rettigheter loven gir er for snevre ut fra det svært mange av de intervjuede anser som rimelig.

Lovkunnskap og feilkunnskap

For å kunne gi en mer samlet oversikt over lovkunnskapsnivået er det konstruert to indekser: en for lovkunnskap og, som det viser seg nødvendig, en for feilkunnskap. Utregningen er gjengitt i vedlegg 1 og bygger på fire av de fem spørsmålene om lovkunnskap. Spørsmålet om hvilke salgsformer fristen omfatter er av praktiske grunner ikke tatt 'med. I indeksen for feilkunnskap er det bare tatt med de svar som kan medføre at den rettighet loven gir kan mistes. Andre feilaktige svar er ikke tatt med. Jamfør vedlegg 1.

Tabell 7.7. Indeks for lovkunnskap

 

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

andel

antall

andel

antall

andel

antall

Ingen svar eller bare feilaktige svar

54%

699

51%

814

38%

276

Ett riktig svar

28%

360

28%

451

28%

202

To riktige svar

14%

178

16%

252

24%

175

Tre/fire riktige svar

5%

60

6%

92

11%

79

Sum

101%

n=1297

101%

n=1609

101%

n=732


Tabell 7.7 og 7.8 kan vurderes slik:

For å miste de rettigheter loven gir er det tilstrekkelig å ta feil for en av de betingelser loven stiller opp. Tabell 7.1 viste av 18% av alle kjøpere ikke kjente til angrefristen. I tillegg må vi så regne med de 69% som oppgir ett eller flere feilaktige svar. Tilsammen 87% kjenner ikke fristen eller avgir minst ett feilaktig svar. Legges grensen ved to feilaktige svar har 65% av kjøperne manglende eller feilaktig kunnskap om loven.

Tabell 7.8. Indeks for feilkunnskap

 

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

andel

antall

andel

antall

andel

antall

Ingen svar eller bare riktige svar

41%

536

39%

630

32%

232

Ett feilaktig svar

17%

221

18%

294

22%

159

To feilaktige svar

24%

305

24%

393

30%

215

Tre/fire feilaktige svar

18%

235

18%

292

17%

126

Sum

100%

n=1297

99%

n=1609

101%

n=732


Tabellene viser at forskjellene ikke er så store mellom utvalgene på dette området. I A-utvalget er det 86% som ikke kjenner fristen eller avgir minst ett feilaktig svar. 35.

Lovkunnskapssituasjonen hos kjøperne synes ikke i vesentlig bedre enn blant ikke-kjøperne eller i A-utvalget. Lovkunnskapsnivået er, sett for seg, høyere hos kjøperne, men det blir utlignet av at feilkunnskapsnivået også er noe høyere i denne gruppen. Mål 6 fra kapittel 30 om at kjøperne har bedre lovkunnskap enn ikke-kjøperne blir ikke bekreftet.

For at loven skal virke etter hensikten behøver en ikke en generell økning av lovkunnskapsnivået hos alle kjøperne. Det er tilstrekkelig at de som har et ønske om å få omgjort kjøpet vet om sine rettigheter. Skaffer kjøpere som angrer seg bedre Lovkunnskap enn dem som er fornøyd, som postulert: Mål 7. Med andre ord:

Har kjøperne som vurderte avbestilling i løpet av angrefristen et høyere lovkunnskapsnivå enn dem som ikke foretok en slik vurdering? I tabell 7.9 er det gitt en oversikt over dette:

Tabell 7.9. Avbestillingsvurdering *) etter andel riktige lovkunnskapssvar

Avbestillingsvurdering:

 

Ja

Nei

Vet ikke

Alle

Andel riktige lovkunnskapssvar

42,6%

44,1%

 

43,6%

N

215

332

(17)

564 **)

*) «Vurderte de kjøpet sammen med ektefelle, nabo eller andre 1 løpet av angrefristen med tanke på eventuell avbestilling?»

**) Bare kjøpere som har avgitt lovkunnskapssvar er tatt med i denne tabellen.


Tabell 7.9 bekrefter ikke at lovkunnskapen øker ved en avbestillingsvurdering. Gjennomsnittlig andel riktige lovkunnskapssvar av antall avgitte svar ligger i tabell 7.9 noe under gjennomsnittet på 43,6% Vi får en tilvarende fordeling som en benytter indeksen for kjøpsmisnøye i stedet for svaret på spørsmålet om avbestillingsvurdering.

Utsagnet i Mål 7 om at kjøpere som angrer, i den forstand at de har vurdert avbestilling, har bedre lovkunnskap er ikke blitt bekreftet.

Meddelelse av lovens betydningen av de ulike kanaler

For å avgjøre om et lovvedtak for de tilsiktede virkninger må vi vite om og under hvilke omstendigheter loven fungerer som et effektivt meddelelsemiddel.

For angrefristloven vil en kunne skille mellom to hovedområder for formidling av lovkunnskap. En del av informasjonen vil kunne knyttes direkte til de enkelte kjøp, til lesing av angrefristskjemaet og til muntlig orientering fra selgeren. På den annen side har vi så den informasjon som når husholdene via andre kanaler: Radio, fjernsyn, dagspresse og forbrukerorganenes informasjonsvirksomhet.

Alle som svarte på lovkunnskapsspørsmålene fikk spørsmål om hvordan de ble oppmerksom på angrefristen. Svarene er gjengitt i tabell 7.10 og gir en viss indikasjon på betydningen av de ulike kildene:

Tabell 7.10. Fordeling etter fra hvilken kilde man ble oppmerksom på fristen

 

Ikke-kjøpere

A-utvalget

Kjøpere

Hørt av kjente

7%

7%

13%

Aviser, tidsskrifter

46%

45%

39%

Gjennom selger/skjema fra selger

5%

9%

25%

Radio/TV

34%

34%

31%

Brosjyrer etc.

4%

4%

5%

Vet ikke/husker ikke

13%

12%

9%

Sum

109%

109%

122% *)

Prosent­basis

929

192

601

*) Noen intervjupersoner har avgitt flere svar.


Aviser og tidsskrifter oppgis som den vanligste kilden for å bli oppmerksom på fristen. Deretter følger radio og fjernsyn, opplysninger fra selger, kjente og brosjyrer etc. Opplysninger fra selger den oppgis av 25% av kjøperne, og kommer etter aviser og tidsskrifter og radio/TV.

Får disse svarene noen betydning for den lovkunnskap en oppnår? En MCA-analyse avkrefter at svarene i tabell 7.10 samlet ikke kan forklare forandringer i lovkunnskapsnivået hverken i kjøper- eller ikke-kjøper-utvalget.

Vi har spurt kjøperne om de «fikk et skjema med opplysninger om angrefristen overlevert ved bestillingene». Spørsmålet er ment å dekke både egne skjemaer i tillegg til selve avtalen eller bestillingen, så vel som de tilfeller der orienteringen er trykket på samme ark som avtaleteksten.

Svarene fordelte seg slikt

Tabell 7.11. Registrerte mottak av angrefristskjema

 

Andel

Antall

Ja

24%

176

Nei

60%

441

Husker ikke

16%

115

Sum

100%

(n=732)


176 av kjøperne sier at de er oppmerksomme på at de fikk et eget skjema. Andelen øker med økende kjøpesum, fra 12% for varer under 200 kroner, til 29%. for varer mellom 200 og 500 kroner, - og til omkring 40% for varegruppene over 500 kroner.

Tabell 7.11 viser at bare hver fjerde kjøper har registrert de skriftlige angrefristopplysningene. En av betingelsene for å komme med i kjøpergruppen er at en har «betalt en tid etter bestillinger». Det vil si at kontantkjøpere ikke skal være inkludert i dette utvalget.

En forklaring kan være at kjøperne ikke har lagt merke til eller ikke husker disse opplysningene 60% av kjøperne svarer imidlertid et klart nei til at de har mottatt opplysningene.

Loven vender seg ikke til alle kjøpere, men til de kjøpere som kan ha et ønske om å avbestille varen. Har denne gruppen registrert mottak av angrefristskjemaet oftere enn de andre, slik det er formulert i Mål 7 og 8. Tabell 7.12 gir en oversikt over dette etter indeksen for kjøpsmisnøye:

Tabell 7.12. Mottak av angrefristskjema etter kjøpsmisnøye

 

Kjøpsmisnøye

 

Mottak av skjema:

0 1

2 3

Alle

Ja

24%

26%

24%

Nei

76%

74%

76%

Sum

100%

100%

100%

N

587

145

732


Tabellen viser at økende kjøpsmisnøye i liten grad avspeiles i at kjøperne oftere registrerer at de har fått skriftelige angrefristopplysninger. Mål 7 er på dette punkt ikke blitt bekreftet av materialet.

Det gjenstår da det forhold at en stor del av selgerne ikke har utført den opplysningsplikt de er pålagt. Selv om det gis et rimelig rom for at folk har fått opplysninger de ikke har registrert, gjenstår den konklusjon at en stor del av forbrukerne, og kanskje et flertall, ikke har fått de opplysninger de har krav på. Mål 4 i kapittel tre og at selgerne skal gi kjøperne et skjema med angrefristopplysninger er ut fra kjøper opplysninger, bare oppfylt i begrenset grad. Dette blir nærmere drøftet i kapittel 10.

Skjemamottakerne ble spurt om de hadde lest skjemaet før angrefristens utløp. Vel halvparten oppgav at de hadde lest skjemaet grundig før fristen utløp, 68 oppgav flyktig lesning. 12 svarte «har ikke lest» og 4 «vet ikke».

Det har forekommet at avtaler eller bestillinger er tilbakedatert av selgere slik at de på den måten kan unngå at kjøperen benytter angrefristen. Derfor har vi spurt om de så etter om skjemaet var tilstrekkelig utfylt og at datoen var riktig. 57% sa da at de så etter, 16% så ikke etter og 25% svarte «vet ikke».

Vi spurte videre alle kjøperne om selgeren på egen hånd redegjorde for innholdet i avtalen (kontrakten), og, hvis det ble bekreftet, om selgeren la vekt på å forklare. angrefristen. Ordet «skjema» dekker her både selve avtalen eller bestillingen og angrefristopplysningene. 34% av kjøperne svarte at selgeren redegjorde for innholdet. Disse 34% fikk spørsmål om selgeren la vekt på å forklare. angrefristen. 24% av disse 246 svarte at selgeren la vekt på å forklare angrefristen, 33% oppga at selgeren nevnte den, mens 34% sa at selgeren ikke nevnte noe om den. De resterende 10% valgte alternativet husker ikke/i tvil.

Selv om skriftelige eller muntlige opplysninger om angrefristen ikke når frem til alle forbrukere, kan opplysningene føre til et bedre lovkunnskapsnivå hos de forbrukere som får slik informasjon. I tabell 7.13 har vi samlet oversikten over andelen riktige lovkunnskapssvar etter som de har mottatt skjema muntlig selgerorientering.

Tabell 7.13. Andel riktige lovkunnskapssvar etter mottak av skjema og selgerorientering

  Andel riktige lovkunnskapssvar *) Gjennomsnittlig antall avgitte lovkunnskapssvar

Alle med lovkunnskaper

44%

3,26 (564)

 

a. Mottak av skjema

Fikk skjema med opplysninger om angrefristen levert

55%

3,36% (168)

Fikk ikke skjema

40%

3,21% (319)

Husker ikke

36%

3,25% (77) n=564

 

b. Skjemalesing

Fikk lest skjemaet før angrefristen utløp,

- grundig

55%

3,36% (89)

- flyktig

55%

3,32% (66)

Nei

..

.. (10)

Vet ikke

..

.. (3) n=168

 

c. Selgerorientering om skjemaet

Om selgeren på egenhånd redegjorde for innholdet i avtalen (kontrakten)

Ja

48%

3,37% (211)

Nei

42%

3,23% (235)

Vet ikke

 

3,14% (118) n=564

 

d. Selger la vekt på å forklare angrefristen

La vekt på å forklare

54%

3,45% (58)

Nevnte den

54%

3,44% (77)

Nevnte ikke noe om fristen

36%

3,21% (58)

Vet ikke

..

3,28% (18) n=211

 

3. Kombinasjon av opplysningene under a. og d.

Mottak av skjema

Selger-orientering

 

Ja

Ja

57%

(93)

Ja

Nei

52%

(75)

Nei

Ja

48%

(31)

Nei

Nei

39%

(288)

 

*) Prosentbasis: Kjøpere som avgir svar på minst ett lovkunnskaps-spørsmål


Andelen riktige lovkunnskapssvar stiger fra 40% til 55% når man vet at man har mottatt skriftelige angrefristopplysninger. Spørsmålet om man i tillegg har lest skjemaet flyktig eller grundig gir ikke noen ytterligere økning i svarandelen. Selgerens muntlige forklaring gir en økning til samme nivå som mottak av skjema, til ca. 55% En kombinasjon av skjema er at selgeren la vekt på å forklare fristen gir 57% riktige svar.

Gjennomsnittstallene for antall avgitte lovkunnskapssvar ligger mellom 3,14% og 3,45% Forskjellene er jevnt over små.

Hvilken betydning den muntlige selgeorienteringen om angrefristen i. forhold til de skriftlige opplysningene? I tabell 8.3 har sammenholdes de to faktorene:

Tabell 7.14. Lovkunnskap*) etter mottak av angrefristopplysninger og selgerorientering om fristen

Selger- orientering:

Mottak av skjema

Forskjell

Ja

Nei

Ja

86% (95)

74% (43)

+ 12%

12%

Nei

65% (81)

41% (513)

+ 24%

Forskjell

+21%

+33%

 

n=732

*) Andel fra og med 26% riktige lovkunnskaper. Dette skille er valgt for å få en deling av intervjupersonene i to jevnstore grupper. Prosentbasis: alle kjøpere.


Tabell 7.13 e og 7.14 har ulik prosentbasis, henholdsvis andel riktige lovkunnskapssvar og andel kjøpere med over eller under 26% riktige svar.

Tabellen viser at lovkunnskapsnivået gjennomsnittlig øker noe mer med selgerorientering enn med mottak av skjema. Tilsammen øker andelen med mer enn 26% riktige lovkunnskapssvar fra 41% til 86% ved mottak av angrefristskjema og med muntlig selgerorientering om fristen. Differansen mellom prosentdifferanse for disse to variablene er 12%, så en kan si at det i noen grad er slik at de selgere som leverer skjema også orienterer muntlig om fristen. Tabellen viser at hele 70% av kjøperne, 513, er på laveste informasjonsnivå: Uten selgerorientering muntlig eller skriftlig. Det må understrekes at feilkunnskapsnivået er på høyde med lovkunnskapsnivået og at tolkningene av tabellen i dette avsnittet er foretatt isolert fra dette.

Hvilke faktorer gir økt lovkunnskap?

I forrige avsnitt har vi gjennomgått hvilken betydning hvert enkelt kjøp og hvordan man ble oppmerksom på angrefristen har fått for lovkunnskapen. De opplysninger som gis om loven kan også ha en kumulativ virkning, slik at intensjonene om bedret lovkunnskap kan nås over tid. Videre kan også ulike forbrukergrupper ha forskjellige sjanse til å erverve den nødvendige kunnskap. En rekke undersøkelser viser at utdanning kan være en faktor som kan gi kunnskapsmessige utslag også på forbrukerområdet.

Fig 7.1 gir en oversikt over de grupper av faktorer som kan påvirke lovkunnskapen. Den bygger på fig. 3.2. i kapittel 3 med to endringer. Kjøpserfaringen spesifisert i tre punkter som kan ha direkte betydning for den lovkunnskap en finner. Samtidig er de sosiale bakgrunnsvariable med som mulige direkte påvirkningsfaktorer.

Figur 7.1. Forhold som kan påvirke lovkunnskapen

lovkunnskapspaavirkning

For å vurdere den relative betydning av alle de faktorer som inngår i fig. 7.1 har vi foretatt en serie MCA-analyser med ulike kombinasjoner av mulige forklaringsfaktorer. Som resultatvariabel (avhengig variabel) har vi benytter prosentandelen riktige lovkunnskapssvar.

Analysene viser ingen korrelasjon mellom de sosiale bakgrunnsvariable som inngår i fig. 3.2 og Lovkunnskapsnivået. Lovkunnskapen stiger heller ikke med flere. angrefristkjøp, økende kjøpsmisnøye/avbestillingsvurdering.

De eneste faktorer som i noen grad kan forklare forskjellene i lovkunnskapsnivå er selgerorienteringen om angrefristen og skjemalesning. Disse to faktorer er i noen grad innbyrdes korrelerte. Beregningene viser at 8,3% av variansen i lovkunnskapsnivået kan tilskrives selgerorientering og skjemalesing.

Tilsvarende analyser for forskjeller i feilkunnskap viser meget liten korrelasjon med de mulige forklaringsfaktorer som inngår i undersøkelsen.

Vi finner heller ikke noe samsvar mellom ikke- kjøpernes svar på spørsmålet om hvordan de ble oppmerksom på fristen - og lovkunnskapsnivået. Det er også foretatt MCA-analyser der bakgrunnsvariablene er tatt med. De gir ikke utslag av betydning.

Dette betyr da at vi i den videre drøfting av funnene om lovkunnskap og forhold som påvirker denne kan konsentrere oss om tabell 7.13 og 7.14. De samler de viktigste dataene om de forhold som påvirker lovkunnskapsnivået selv når vi kontrollerer for de andre mulige faktorer som kan påvirke lovkunnskapsnivået.

Angrefristen, et ekstra salgsargument?

I uttalelsen om lovforslaget fra Forliksrådet i Bergen kommune ble det påpekt at «det er meget mulig at nettopp denne form for omsetning kommer til å gripe enda mere om seg når en får bestemmelsen om «angrefrist» for kontrakter inngått i kjøperens eget hjem.» Ut fra denne vurdering var vi interessert i om selgerne i praksis benyttet fristen som et salgsargument.

Utsagnet er formulert i Mål 17:

En angrefrist vil få den virkning at det blir lettere å foreta kjøp i ens eget hjem og at dørsalg derfor vil øke i omfang.

I forundersøkelsen hadde en med et spørsmål om dette: «Har De inntrykk av at angrefristen blir brukt som salgsargument?» Imidlertid ville svaret først og fremst gi kjøperens oppfatning av selgerens motiv for å orientere om fristen. Denne oppfatningen vil nok i for stor grad være påvirket av en rekke forhold under og etter kjøpet, og ikke minst av selgerens personlige fremtreden.

I hovedundersøkelsen har vi spurt kjøperene direkte om de «synes det var lettere å bestille varen når de hadde angrefrist, - eller om fristen betød lite fra eller til».

Vi har i tabell 7.15 satt dette svaret sammen med svaret på om selgeren la vekt på å forklare angrefristen, om han eller hun nevnte den eller om den ikke ble nevnt i det hele tatt. Tabellen omfatter de 246 kjøpere som ble spurt om dette.

Tabell 7.15. Angrefristens betydning for kjøpet etter selgerorientering om angrefristen

Angre­fristens betydning for kjøpet

Selgerorientering om angrefristen:

Ja, la vekt på å forklare eller nevne den

Nevnte ikke noe om fristen

Husker ikke/i tvil

Alle

Lettere å bestille

48%

25%

(17%)

30%

Betydde lite fra eller til

49%

45%

(71%)

50%

Vet ikke

3%

30%

(13%)

21%

Sum prosent

100%

100%

(101%)

101%

n=

138

84

24

732


Blant alle kjøpere syntes 30% det var lettere å bestille varen når de hadde. angrefrist, 50% oppgir at fristen betydde lite fra eller til.

Andelen av kjøpere som syntes det var lettere å bestille når de kjente fristen stiger fra 25% til 48% etter som selgeren ga orientering om fri: sten eller ikke nevnte noe om den. Utsagnet i Mål 17 kan ikke avkreftes ut fra tabell 7.15.

Vi har ikke materiale som kan bekrefte eller avkrefte uttalelsen om at dørsalg «kommer til å gripe enda mere om seg når en får bestemmelsen om «angrefrist»». Fordelingen i tabell 7.15 bekrefter imidlertid hypotesen om at det er lettere for forbrukere å bestemme seg for et kjøp når de kjenner til en angrefrist. Noe som kan bidra til å lette salgsarbeidet ved at kjøpemotstanden blir mindre. Lovutvalget var oppmerksom på dette[61].

At det kan være lettere å bestemme seg for et kjøp med en angrefrist, bekreftes vel også av det faktum at de fleste postordrefirmaer frivillig gir en tidsbegrenset returrett fra det tidspunkt varen mottas.

Hvorfor finner vi samme atferd i alle forbrukergrupper?

Ulikheter i ressursforvaltningen i husholdet kan forsterke en ulik fordeling av goder i samfunnet. En rekke undersøkelser de siste årene viser at organiseringen av viktige markeder, som boligmarkedet og kredittmarket, er med på å forsterke de sosiale ulikheter som måtte eksistere på forhånd.

I en undersøkelse om boligmarkedet i Oslo ved Institutt for statsvitenskap fant Lars Gulbrandsen og Ulf Torgersen at «mange synes å oppnå en dårligere løsning enn deres økonomiske ressurser skulle tilsi». Dette ble delvis forklart ved mangel på en «offensiv økonomisk holdning». Det synes som om de med lav utdannelse ofte var i en «vente og håpe»-situasjon,, mens de med høyere utdannelse var eller hadde vært i en «prøv å skaffe seg»-situasjon med objektivt sett flere valgmuligheter[62].

Tilsvarende forskjeller finner en på kredittmarkedet. Ola Vaagbø ved Institutt for samfunnsforskning har vist at gruppen med universitets/høgskoleutdanning hadde et gjennomsnittelig gjenstående lånebeløp som er 164% høyere enn ungdomsskolegruppen, men at de har en gjennomsnittlig månedlig utgift pr. lånt krone (renter og avdrag) som er 56% mindre. Dette skyldes selvfølgelig at lavinntektsgrupper i mindre grad har banklån til finansiere sine varige forbruksgoder, men får de dyrere avbetalingslån[63].

Hvorfor finner en ikke tilsvarende forskjeller mellom ulike forbrukergrupper på direktesalgsmarkedet?

En grunn kan være at dette markedet ikke har så stor betydning for den velferd husholdet oppnår, at husholdene eller grupper av hushold virker handlingsalternativene tilstrekkelig oppmerksomhet. Skepsisen til direktesalg er så utbredt at de fleste forbrukere kan regne sine kjøp heller som unntak enn som regelen for sine innkjøp.

Direktesalgstilbudene vender seg til alle grupper av forbrukere, og det er først og fremst boligformen som avgjør besøksfrekvensene. Det kan stille forbrukergruppene likt på den måte at de blir oppsøkt og må ta stilling til et salgstilbud. Forbrukernes egen førkjøpsatferd må nødvendigvis bli sterkt begrenset ved disse salgsformene.

Om handlingsalternativene ikke vies tilstrekkelig oppmerksomhet og forkjøpsatferden er sterkt begrenset vil ikke faktorer som utdanning og sosialt nettverk få samme innvirkning ved direktesalg, som for eksempel på boligmarkedet.

Muligheten for at det kan være ulike faktorer som gir ensartet utfall for ulike grupper gjenstår, selv om det ikke er materiale i denne undersøkelsen som indikerer slike bakenforliggende forhold.

Oppsummering

Kjennskapet til en angrefrist er nådd ut til størstedelen av forbrukerne. oppfatningen av hva angrefristloven innebærer avviker fra de rettigheter som er gitt. Avviket går i en bestemt retning: Forbrukerne har gjerne den oppfatning at loven gir dem større rettigheter enn den faktisk gjør.

En mulig forklaring er at de svarer ut fra en normativ oppfatning av hvordan en slik lov bør være og ikke ut fra loven slik den er utformet.

Lovkunnskapsnivået er høyere hos forbrukere som har foretatt angrefristkjøp enn hos dem som ikke har foretatt slike kjøp. Dette blir imidlertid utlignet ved at feilkunnskapsnivået også i denne gruppen er høyere enn lovkunnskapsnivået. Feilkunnskap omfatter svar som kan føre til at en mister de rettigheter loven gir.

Lovkunnskapen hos kjøperne øker ikke ved at de foretar avbestillingsvurdering eller uttrykker misnøye med kjøpet.

Aviser/tidsskrifter og radio/tv oppgis oftest som kanaler for å bli oppmerksom på angrefristen. For kjøperne kommer selger/skjema fra selger som tredje faktor.

I gjennomsnitt oppgir bare 24% kjøperne at de har mottatt skriftlige angrefristopplysninger fra selger. Andelen stiger fra 12 til 40% etter varens pris, men stiger ikke med økende kjøpsmisnøye.

Mottak av angrefristopplysninger og muntlig orientering fra selger øker lovkunnskapsnivået noe. Selgerorientering synes å ha en noe større betydning enn skriftlige opplysninger.

Andelen av forbrukere som synes det var lettere å bestille, steg i de tilfelle der selgeren orienterte om fristen.

Hverken sosiale bakgrunnsvariable, kilden for å bli oppmerksom på fristen, antall angrefristkjøp eller kjøpsmisnøye/avbestillingsvurdering gir forskjeller 1 lovkunnskapsnivå.

Testing av målformuleringene i kapittel 3 har fått følgende utfall:

Mål 4 om rettighetsopplysninger fra selger er bare oppfylt 1 begrenset grad. (Tabell 7.11)

Mål 6 om at kjøperne har bedre lovkunnskap enn ikke-kjøpere blir ut fra en samlet vurdering ikke bekreftet (Tabell 7.7 og 7.8).

Mål 7 om at kjøperne som angrer skaffer seg bedre lovkunnskap enn fornøyde kjøpere blir ikke bekreftet (Jamfør for eksempel tabell 7.12).

Mål 8 om at kjøpere som har fått skriftlig rettighetsinformasjon har bedre lovkunnskap kan isolert sett ikke avkreftes, men feilkunnskapsnivået er også høyere for denne gruppen. (Tabell 7.8 og 7.13).

Mål 17 om at det kan bli lettere å foreta kjøp i ens eget hjem med en angrefrist kan ikke avkreftes. (Tabell 7.15).

Bare skriftlig og muntlige selgeropplysninger viser økning i lovkunnskapsnivået. Økningen i feilkunnskapsnivået følger denne økningen, samtidig som mange forbrukere synes det blir lettere å avbestille med en angrefrist.



[61] Lovutvalgets innstilling, side 18

[62] GULBRANDSEN,, Lars og TORGERSEN, Ulf, «Unge familier og boligproblemer i Oslo - teorier om boligmarkedet, søking etter bolig, faktisk boligsituasjon» Institutt for statsvitenskap, Oslo 1975.

[63] VAAGBØ, Ola. «Kredittbruk og kredittkostnader i norske husholdninger», Institutt for samfunnsforskning, Oslo 1977.

Kapittel 8. Betaling og levering av varen

Innledning

«Kjøperen kan fragå avtalen eller ordren når han underretter selgeren om dette …​.» (fra pro. 2)

I loven er det gitt flere betingelser som må være oppfylt for at kjøpet skal kunne heves. To av betingelsene skal drøftes i dette kapitlet:

  • at avtalen bare kan fragås når kjøperen ikke har betalt kjøpesummen helt ut og
  • at kjøperen underretter selgeren innen utløpet av den 10. dag som følger etter den dag kjøperen inngikk avtalen eller innga ordren.

Betalings og leveringspunktet

I sin uttalelse om lovutredningen sa 0slo Østre Forliksråd:

«Komiteen gir i kommentarene til de forskjellige paragrafer nokså klart uttrykk for at selgeren kan unnlate å sende varene inntil situasjonen er avklaret dvs. inntil 7-dagersfristen er utløpet. Ulempen ved dette synes å være at kjøperen da ikke får se varen.»

Uttalelsen fra Svein Museum A/S, Teppeimport og agentur, ga blant annet uttrykk for følgende vurdering:

«Når en «angrefrist» lovfestes må vi slutte med å ekspedere varer som er kontraktet for omgående levering. Vi må vente til 7 dagersfristen er oversittet. Vi kan hverken tilvirke eller sende spesialbestilte varer før «angrefristen» er utløpet. Dette vil bety minst 10 dagers forsinkelse. (dette rammer 97-98% av kundene til fordel for de 2-3% som «angrer»).»

I tabell 8.1 er det gitt en samlet oversikt over betalings- og leveringstidspunktet samlet og sett i forhold til hverandre. I utvalget er det bare med kjøpere som sier seg å ha «betalt en tid etter bestillingen».

Tabell 8.1. Betalings- og leveringstidspunkt*)

Leveringstidspunkt

Betalingstidspunkt:

Innen en uke 7-10 dager etter best.

Mer enn 10 dager/fremdeles

Vet ikke

Sum

N

I løpet av noen få dager/innen en uke/7-10 dager etter bestilling

32%

19%

4%

55%

(404)

Mer enn 10 dager etter bestilling/fremdeles

7%

32%

1%

41%

(299)

Vet ikke

1%

2%

1%

4%

(29)

Sum

40%

53%

6%

100%

 

N

296

389

47

 

732

*) Alle prosenter i tabellen er beregnet på basis av samtlige kjøpere.


Tabellen viser at 41% mottok varen mer enn 10 dager etter bestillingen. 40% betalte før angrefristen løp ut.

Tabell 8.2 viser en oppstilling over kjøpesummene og beløpenes størrelse:

Tabell 8.2. Kjøpesum og leveringstidspunkt

Leverings-tidspunkt

Kjøpesum:

Mindre enn 200 kr

200-500 kr

501-1000 kr

Mer enn 1000 kr

Vet ikke

Alle

Straks

36%

13%

10%

26%

(33%)

25%

I løpet av noen få dager/en uke etter

9%

13%

12%

20%

(4%)

12%

7-10 dager etter

17%

24%

14%

15%

(0%)

18%

Mer enn 10 dager etter

34%

47%

61%

38%

(21%)

41%

Vet ikke

3%

3%

3%

2%

(42%)

4%

Sum prosent

99%

100%

100%

101%

100%

100%

N

333

180

99

96

24

732


Som en kunne vente blir varene i den rimeligste prisgruppen blir levert raskest, 62% før fristens utløp. I gruppene mellom 200 og 1000 kr synker denne andelen til 36% for å stige til 61% for gruppen med kjøpesummer over 1000 kr.

De 38 som oppga at de hadde kontaktet selger for å avbestille fikk spørsmål om hvor lang tid etter bestillingen de kontaktet selger. 12 svarte «10 dager eller kortere» og 17 anga «mer enn 10 dager». I dette materialet er det da flere som kontakter selger etter at fristen er utløpt enn før. Antallet intervjupersoner er på dette punkt for få til å gi grunnlag for sikre slutninger. På dette punkt må en bygge på materiale fra Forbrukerrådet og fra Forbrugerklagenævnet i Danmark.

I 1968 utarbeidet Forbrukerrådet en oversikt over klager på avbetalingssalg hvor selger eller dennes representant uanmodet oppsøker kjøperen. (Rapporten foreligger som vedlegg 3 i lovutredningen). Rapporten tar blant amet for seg 147 registrerte klager. Materialet viser at bare 31 av disse forbrukerne klaget før varemottakelsen, mens hele 131, nær 80% har klaget først etter at varen var mottatt. Beløpene var jevnt over større der det er reklamert etter varemottakelsen, samtidig som klagegrunnene var dominert av feil før kjøpsinformasjon av selger og direkte feil ved varene.

Erfaringer fra Danmark tyder i samme retning. I årsmeldingen fra 1975 summerer Forbrugerklagenævnet opp blant amet erfaringene ved 348 klager ved dørsalg av bøker[64]. En «angrefrist» på 14 dager fra avtaleinngåelsen ville ha medført at 36% av klagerne ville ha blitt frigjort fra kontrakten. Halvdelen av klagene til forlagene samlet seg til mottakelsen av varen eller til første oppkreving. På det tidspunktet blir det i alminnelighet klart for klagerne hva de har kjøpt eller hvilken økonomisk forpliktelse de har gått inn på. Bare 9% klager først opp til i måned etter varens mottakelse. Dette forhold kommenteres på følgende måte:

«Når der i ca. 50% av samtlige klagesager ikke er reklamert inden for det i tabellen angivne tidsrum*), skyldes det i almindelighed, at klagerne efter aftalens indgåelse helt har undlagt at reagere på sælgerens henvendelser. Undertiden har også sælgeren forholdt sig passiv i en længere periode efter kontraktens indgåelse. I de fleste sager er der således ikke efter aftalens indgåelse sket nogen udveksling af ydelser. Forbrugerns reklamation fremsendes normalt først f forbindelse med en af sælgeren indledt incassosag. En gennemgang af sagerne efterlader det indtryk, at mange af klagerne i disse sager ikke vil magte at drage nytte af en fortrydelsesret, der forutsætter, at de skal reagere aktivt forfor sælgeren inden for en vis frist og eventuelt sikre sig bevis herfor.»

*) 14 dage

Vi har ikke materiale som viser om varelevering og betalingskrav kommer senere nå enn før angrefristloven ble satt i kraft. Vi kan derfor ikke bekrefte en hypotese om at selgere har «sluttet med å ekspedere varer som er kontraktet for omgående levering». Tabell 8.1 viser at det etter at loven er trådt i kraft er et flertall av selgerne som leverer varene før det er gått 10 dager. 32% av kjøperne betalte og mottok varen innen 10 dager. I tillegg betalte 7% innen 10 dager, men mottok varene senere.

Samlet viser tabell 8.1 at 41% av varene ble levert etter at fristen utløp og at 40% av kjøperne betalte før fristen var utløpt. Om skjemaet var levert ville kjøperne i disse tilfellene ha mistet sin mulighet til å heve bestillingen.

Kontantkjøp, avbetalingskjøp og veloverveide beslutninger

I odelstingsproposisjonen ga Justisdepartementet følgende hovedbegrunnelse for å unnta kjøp som var betalt fullt ut fra angrefristent «når vederlaget fullt ut er betalt av kjøperen før angrefristen utløper, må dette i alminnelighet sees som et tilstrekkelig bevis for en noenlunde fast og veloverveiet beslutning hos kjøperen.»[65]

Stortingets administrasjonskomite sluttet seg til lovutvalgets forslag om at «Loven ikke skulle gjelde når hele kjøpesummen betales kontant ved besøket».. Videre fastslo komiteen at «angrefristen ikke skal gjelde når varen er betalt ut fra den begrunnelse at kjøperen da ville være klar over rekkevidden av sin disposisjon på en helt annen måte enn der hvor det for eksempel dreier seg om en avbetalingskontrakt»[66].

Det kan også fremføres andre argumenter for å trekke en grense ved kontantkjøp. Ett argument er at kontant betaling indikerer at kjøperen har penger til å foreta kjøpet. Videre kan hensynet til selger tilsi at det trekkes en grense, og at kontant betaling kan være en rimelig grense. Ut fra et forbrukersyn kan en videre hevde at personlig, oppsøkende salg er mer problematisk når kjøpere må benytte seg av en nedbetalingstid for å dekke kjøpesummen enn ved kontant betaling. Det ligger en antydning om dette i avsnitt 2.3.

Formuleringene i lovforarbeidene gir utgangspunkt for å se nærmere på sammenhengen mellom kontant betaling og hvor sikre forbrukerne er på sin kjøpsbeslutning. For en empirisk testing kan utsagnet formuleres slik:

Mål 22
Kjøpere som har betalt kontant er på en helt annen måte klar over rekkevidden av sin disposisjon enn kjøpere som fikke betaler kontant.

Begrepet «på en helt annen måte» i hypotesen gir grumlag for følgende presiseringer

M a
«vurderer sjeldnere avbestilling»
M b
«har planlagt kjøpet bedre»

I tabell 8.3 er det foretatt en sammenligning mellom dem som betalte innen 10 dager etter bestillingen og den som betalte senere ut fra avbestillingsvurdering og kjøpsplanlegging.

Tabell 8.3. Betalingsform etter avbetalings- vurdering og kjøpsplanlegging

A Betalingstidspunkt

Avbestillingsvurdering:

Før fristen utløp

Etter fristen utløp

Ja

30%

40%

Nei

66%

57%

Vet ikke

1%

3%

Sum

100%

100%

 

B Planlegging

Planlagt

44%

50%

Ikke planlagt

53%

46%

Vet ikke

53%

46%

Sum

100%

99%

n=

296

389


De kjøpere som betalte innen 10 dager oppgir noe sjeldnere å ha foretatt en avbestillingsvurdering. Blant den som betalte før fristen utløp finner vi samtidig en noe høyere andel som ikke hadde planlagt kjøpet.

Ut fra dette materialet kan en vanskelig bekrefte en hypotese om at kjøpere som betalte tidlig «på en helt annen måte» er klar over rekkevidden av sin disposisjon. Disse kjøperne vurderer noe sjeldnere avbestilling men har ikke planlagt kjøpet bedre.

Muligheten til å betale tidlig er kanskje heller knyttet til det inntektsnivå husstanden har: Med høyere inntekt, jo enklere å betale kontant. Andelen som betalte innen 10 dager steg fra 38% i gruppen med inntekt under 40 000 kr til 51% i gruppen med inntekt over 80 000 kr i året.

Kontakt med selger

For å heve kjøpet eller bestillingen må selgeren kontaktes. I undersøkelsen ble tilsammen 110 «ikke helt fornøyd»-kjøpere spurt om de kontaktet selger for å få omgjort kjøpet. Formuleringen «ikke helt fornøyd» skulle dekke de kjøpere som kunne ha ønske om å henvende seg til selger for å få hevet kjøpet. Imidlertid viser undersøkelsen at betydelig flere av kjøperne «vurderte avbestilling» sammen med andre og avkrefter at de ville «kjøpt varen på denne måten» om de «fikk tilbudet en gang til». Ved eventuelle senere undersøkelser bør spørsmålet om kontakt med selger stilles til alle kjøpere.

Av de 110 kjøperne kontaktet 38 selgeren for å få omgjort salget. 20 fikk hevet kjøpet, 4 fikk varen byttet eller reparert og l4 fikk ikke omgjort sitt kjøp. Ut fra dette funn kan en si at Mål 9 og 10 om at misnøyde kjøpere som oppfyller lovens krav vender seg til selger for å få hevet kjøpet i begrenset grad bekreftes.

74 anga en grunn til at de ikke kontaktet selger. De største svargruppene var «komplisert og å tidkrevende» (16 kjøpere), at de hadde «ombestemt seg for sent» (16), at de «ikke kjente angrefristen» (13) og at det var «ubehagelig eller flaut» (11). Tilsammen 21 ga opplysninger om hvordan de kontaktet selgerens 12 brev, 5 benyttet telefon og 4 oppsøkte selgeren.

12 kontaktet selgeren før og 17 kjøpere etter at fristen var utløpt. Når 20 har fått hevet sitt kjøp, kan det tyde på at selgerne på dette punkt har vært mer liberale enn loven tilsier. Ut fra dette avgrensede underlagsmateriale kan ikke Mål 5 om at selgeren lar kjøperne gå fra ordren eller avtalen forkortes.

Ved heving av kjøpet må «selgeren finne seg i å hente tingen selv og bære kostnadene med å frakte den tilbake» slik det er formulert av lovutvalget i begrunnelsen for § 5. 10 av kjøperne sørget for å sende tilbake varen selv, mens i 8 tilfelle tok selgeren seg av dette. Tilbakesendelsen ble betalt av kjøperen i 8 av de 16 tilfelle vi har data for. Vi har data for 11 kjøpere på punktet om kjøperen fikk tilbake hva selgeren har mottatt av vederlaget. 8 kjøpere fikk tilbakebetalt hele det innbetalte beløp.

Antallet på henholdsvis 20 og 34 kjøpere er fikke grunnlag for en nærmere analyse av for eksempel leverings- og betalingstidspunkter, lovkunnskap og selgers argumentasjon ved henvendelse om heving av kjøp. Her vil Forbrukerrådets klagesaksmateriale gi et bedre underlag.

Oppsummering

Undersøkelsen viser at 41% av kjøperne mottok sin vare etter at angrefristen hadde løpt ut. Tilsammen 40% betalte sin vare før angrefristen løp ut, men de fleste av disse fikk varen levert finnen 10 dager.

Varene i en høyeste og laveste prisgruppen blir levert raskest, vel 60% før fristen utløp.

Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å vurdere hvor stor andel av kjøperutvalget som kontaktet selger. Blant de 110 som «ikke var helt fornøyde» med sitt kjøp kontaktet 34% selgeren for å få det omgjort.

Det synes ikke som om kontantkjøperne på en helt annen måte er klar over rekkevidden av sin disposisjon som dem som ikke betaler kontant. Kontantkjøperne vurderer noe sjeldnere avbestilling men har ikke planlagt kjøpet bedre.

20 av 34 kjøpere som henvente seg til selger fikk omgjort kjøpet.



[64] Forbrugerklagenævnet, Årsberetning 1975, side 25-26

[65] Ot.prp. nr. 14 (1971-72), side 14

[66] Innst. O.X. (1971-1972), side 3

Del IV. Konklusjon

Kapittel 9. Om å gi rett, å ha rett og å få rett

Innledning

Dette kapitlet er delt i to hoveddeler. Den første delen omhandler de konkrete mål for lovtiltaket fra kapittel 3, mens den andre delen tar for seg mulighetene for kjøperne til å få rett ut fra de betingelser som loven setter. Tilslutt foretas en vurdering av i hvilken grad de mer generelle mål for loven er oppnådd.

Oppsummering av virkninger hos selgere og forbrukere

Virkninger i selgerfirmaene

mulige virkninger selgerfirmaene

Ovenfor er det gjengitt et utsnitt av Fig. 3.1 «Mulige virkninger av loven». I hvilken grad er mål 3, 4 og 5 oppfylt?

Mål 3, Redusert omfang av utilbørlig salgsvirksomhet.

Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan vise hvordan situasjonen har utviklet seg før og etter loven ble vedtatt på dette område. Bakgrunnen for denne avveining er gitt i kapittel 4.

Mål 4, Utlevering av formularer

Etter Mål 4 skal selgerne gi kjøperne et formular med de pliktige. angrefristopplysninger ved alle bestillinger eller kjøp. Materialet i kapittel 7 viser at bare hver fjerde kjøper har registrert de skriftlige angrefristopplysningene. 6 av 10 svarer et klart nei på at de har mottatt opplysningene. Andelen som oppgir at de har mottatt skjema stiger ikke ved økende kjøpsmisnøye. En må kunne konkludere med at mål 4 om utlevering av formular bare i liten grad er oppfylt.

Vi har ikke formulert økt lovkunnskap i selgerfirmaene med et eget mål. - Utlevering av angrefristskjemaer må sees som ett uttrykk for at selgerne kjenner loven og er innstilt på å følge de bestemmelser som er gitt. Den lave utleveringsandelen kan være et uttrykk for at lovkunnskapen blant selgerne er lav. - At så få leverer skjemaene kan på den annen side like gjerne være uttrykk for at de kjenner lovens bestemmelser, men vurderer konsekvensene av en manglende utlevering som helt begrensede. - Disse alternativene er nærmere diskutert i kapittel 40.

Mål 5, Heving av avtale eller ordre

Om kjøperne vender seg til selgerne, får de da gå tilbake på avtalen eller bestillingen som forutsatt i Mål 5? Undersøkelsen har et tallmessig begrenset materiale om dette, jevnfør punkt 8.4. Materialet indikerer at selgerne kan opptre noe mer liberalt enn det loven tilsier. Imidlertid er det meget få kjøpere som vender seg til selger.

Konkrete virkninger for forbrukerne

mulige virkninger forbrukerne

Ovenfor gjengis høyresiden av fig. 3.1. Målene fra 6 til og med 10 omhandler forbrukernes lovkunnskap og etterkjøpsatferd i forhold til selger.

Mål 6, Lovkunnskap hos kjøpere og ikke-kjøpere.

Har kjøpere bedre lovkunnskap enn ikke-kjøpere? Lovkunnskapsnivået er høyere hos forbrukere som har foretatt angrefristkjøp enn hos dem som ikke har foretatt slike kjøp. Dette blir imidlertid utlignet av at feilkunnskapsnivået blant kjøperne er høyere enn lovkunnskapsnivået.

Mål 7, Kjøpsmisnøyens betydning for lovkunnskapen

Skaffer kjøpere som angrer seg bedre lovkunnskap enn dem som er mer fornøyd med sitt kjøp? Materialet på dette punkt er entydig. Lovkunnskapen hos kjøperne øker ikke om de foretar avbestillingsvurdering eller uttrykker misnøye med kjøpet. Stigende kjøpsmisnøye medfører heller ikke at en større andel registrerer de skriftlige opplysninger.

Mål 8, Skriftlige. angrefristopplysninger og lovkunnskap

Har kjøpere som har fått skriftlige opplysninger bedre lovkunnskap enn andre kjøpere? Andelen riktige lovkunnskapssvar øker ved registrert mottak av angrefristskjemaet. Imidlertid øker lovkunnskapen mer med muntlig orientering fra selger enn med den skriftlige, Jfr. Mål 17. Feilkunnskapsnivået er i begge tilfelle høyt, henholdsvis 48% og 52%.

Mål 7 + 8, Skriftlige opplysninger, angring og lovkunnskap

Har kjøpere som angrer og har fått skriftlige rettighetsopplysninger best lovkunnskap? Etter som Mål 7 fikke blir bekreftet av undersøkelsesmaterialet, kan ikke Mål 7 + Mål 8 bekreftes: Materialet viser ikke at kjøpere som angrer og som har fått skriftlige rettighetsopplysninger har best lovkunnskap av de aktuelle gruppene.

Mål 9, Kjøpsmisnøye og henvendelse til selger

Vil kjøpere som oppgir at de er misnøyde vende seg til selger for å få kjøpet hevet? Av 110 kjøpere som oppga at de ikke var helt fornøyd henvendte 38 seg til selger for å få omgjort salget. 72 gjorde ikke det. Ut fra materialet i undersøkelsen og ut fra opplysninger om de to største varegruppene i undersøkelsen, må man konkludere med at bare en begrenset del av kjøpere som uttrykker misnøye vender seg til selger for å få hevet kjøpet.

Mål 10, Henvendelse til selger og oppfølging av denne

Vil kjøpere som oppfyller betingelsene i loven vende seg til selger for å heve kjøpet og eventuelt følge opp eventuelt avslag på dette overfor forbrukerorganer eller i rettsapparatet? Under mål 5 har vi konkludert med at de relativt få kjøpere som vender seg til selger og oppfyller betingelsene gjerne får hevet kjøpet. Vi har ikke materiale om hva som skjer i de tilfelle det oppstår uenighet mellom kjøper og selger. Kan for eksempel kjøperne påberope seg at de ikke har fått angrefristopplysningene,, og/eller vil de søke faglig bistand 1 argumentasjonen overfor selger? Undersøkelsen har ikke spørsmål om dette. Som andeler av det samlede antall kjøp eller av kjøp forbrukerne er misnøyde med, blir denne andelen i alle tilfelle meget liten ut fra det vi ellers vet.

Mål 9 og 10 må sees innen en felles ramme og denne blir drøftet i neste del av dette kapitlet.

Mål 11 til og med mål 16 omfatter hypoteser som ikke har en form som direkte knytter dem til eksplisitt formulerte virkninger i forarbeidene til lovene eller i lovteksten. For disse viser vi presentasjonene i de foregående kapitler.

Mål 17, Innføring av angrefrist og redusert kjøpemotstand

Får en angrefrist den virkning at det blir lettere å foreta kjøp i ens eget hjem enn tidligere? Materialet i undersøkelsen tyder i den retning at en muntlig selgerorientering om fristen virker slik at forbrukerne kan synes det blir lettere å bestemme seg for å kjøpe. Hypotesen kan ikke avkreftes ut fra det foreliggende materiale. - Undersøkelsen omfatter ikke materiale som kan belyse Mål 17 a om dørsalg har øket eller minsket i omfang etter at loven kom eller om forbrukerne foretar mer uoverlagte og ufordelaktige kjøp enn tidligere.

Lovens gitte betingelser

En rekke betingelser må oppfylles for at kjøperne skal kunne heve sin bestilling. I dette avsnitt vil vi samlet gjennomgå disse betingelsene ut fra materialet i kapittel 6,7 og 8. Betingelsene kan inndeles i to grupper:

  • Alle kjøpere kan, uavhengig av eksisterende lovgivning, henvende seg til selgeren for å få omgjort et kjøp. Denne etterkjøpsferden kan behandles for seg.
  • Skal kjøperen heve kjøpet med hjemmel i loven bør intensjonene om lovkunnskap være oppfylt og kjøpet svare til de enkelte bestemmelser i loven.

Fig. 9.1 viser betingelser for om kjøpet skal kunne heves eller ikke.

Figur 9.1. Betingelser for å kunne heve en avtale eller ordre

hevebetingelser

I avsnitt 9.2 drøftes de atferdsbetingelser som må oppfylles fra kjøperens side, punkt 1, 2094 ovenfor. avsnitt 9.3 tar opp de formelle kriteriene i punkt 3, 5 og 6.

Atferdsbetingelser som må oppfylles

Fig. 9.2 viser hvordan kjøperne i undersøkelsen har reagert etter kjøpet.

Utgangspunktet i regneeksemplet er den andel av kjøperne som kan ha et ønske om å gå tilbake på et kjøp. 36% av kjøperne vurderte avbestilling i løpet av angrefristperioden, (Trim 1).

De kjøperne som erklærte seg «ikke helt fornøyde» med sitt kjøp for inndelingen i trinn 2 og 3. Omregnet til andeler av det samlede utvalg gir denne misnøyegruppen 11% som kontaktet selger, hvorav 6% fikk hevet kjøpet.

Regneeksemplet viser at det største frafallet skjer på trinn 23 Kjøperne kontakter ikke selger for å få kjøpet hevet. Om man vender seg til selger får en ofte hevet sitt kjøp. Tallmaterialet er i minste laget for å kunne si noe sikkert om hvilken andel som får hevet kjøpet. Praksis kan også variere meget fra firma til firma.

Figur 9.2. Regneeksempel 1. Atferd etter kjøpet

regneeksempel etter kjoep

Trinn 2. 3 og 4 er basert på de samme andeler for gruppen «som vurderte avbestillinger». (36% av kjøperne) som vi finner i gruppen som «ikke var fornøyde» (9%). Det er god dekning for å si at andelene som kontaktet selger ikke er høyere i avbestillingsgruppen enn blant dem som ikke var helt fornøyde. Andelene på trinn 2, 3 og 4 må betraktes som maksimaltall.

Formelle kriterier som må oppfylles

I regneeksempel 2, fig. 9.3 er det gitt en oversikt over de intensjoner og betingelser loven forutsetter oppfylt.

Trinn 1 og 2 omfatter den lovkunnskap forbrukerne forutsettes å ha eller å kunne skaffe seg. Til sammen 60% av de som vurderte avbestilling kjente ikke til angrefristen eller hadde feiloppfatninger som kunne føre til at de mistet sine rettigheter etter loven.

Trinn 3 omfatter de kjøpere som har en viss lovkunnskap, men som betalte kontant før fristen utløp. Til sammen betalte 34% før fristen utløp, men endel av disse er fikke med til trinn 3 på grunn av for lavt lovkunnskapsnivå på trinn I og 2.

Figur 9.3. Regneeksempel 2. Lovkunnskap og lovbestemmelser

regneeksempel lovkunnskap

På trinn 4 gjenstår andelen som kontaktet selgeren etter at fristen var utløpt. Delingen i 17% og 14% er foretatt ut fra andelene i gruppen som «ikke var helt fornøyd» med kjøpet.

Med en reservasjon viser regneeksemplet at anslagsvis bare 14% av dem som vurderte avbestilling før fristen utløp, oppfylte intensjonene om lovkunnskap og kriteriene for å få hevet kjøpet. Reservasjonen er at kjøpet kan omgjøres etter 10 dager om både 1) skriftlige angrefristopplysninger ikke mottas og 2) om kjøpet ikke er betalt fullt ut. 29% av kjøperne i undersøkelsen oppfyller begge disse kravene.

Skal et kjøp heves, kreves det at praktisk talt alle betingelsene i begge regneeksempler er oppfylt. Hvert trinn i begge regneeksempler inngår imidlertid som deler av en og samme prosess. Vi kan derfor ikke uten videre regne oss frem til sannsynligheten for at et kjøp vil bli hevet. I tillegg er trinnene basert på ulike og tildels små undergrupper av kjøpere i undersøkelsen.

Tallstørrelsen på slutt-trimene gir likevel en indikasjon på de størrelser vi står overfor. Sannsynligheten for at et kjøp skal svare til alle de oppstilte kriteriene vil være på under 0,01 og kanskje ned mot noen få 0/00. - Ser vi på sannsynligheten i den gruppen som vurderte avbestilling, vil den være noe høyere, kanskje av størrelseorden 1-2%

Lovutvalget viste til at de erfaringer som er høstet av forlag som hittil har praktisert en fragåelsesrett for kjøperen, synes å tyde på at annulasjoner betyr svært lite for bokomsetningen son foregår på denne måte[67]. Electrolux Rengjøringsmaskiner a/s har tilsvarende erfaringer. For de fem første månedene i 1978 har bare 0,7% av kjøperne avbestilt den støvsuger de har fått demonstrert og bestilt.

Ut fra kjøpernes lovkunnskap, den etterkjøpsatferd de viser og de kriterier loven krever oppfylt, må en samlet kunne si at en meget liten andel av kjøperne vil få hevet sitt kjøp. Det samme gjelder de kjøpere som på forskjellig måte gir uttrykk for at de er misfornøyd med sitt kjøp.

Hvilke forhold bidrar mest til at så få kjøpere benytter den gitte rettighet til å heve eller avbestille varen? Selve regneeksemplene er entydige. De største reduksjonene i andelene av kjøpere som kommer videre til neste trinn i prosessen kan rangeres slik:

  1. Feilkunnskap om lovens bestemmelser. (44%)
  2. Betaling før fristen utløper (34%).
  3. Manglende oppfølging av kjøpsmisnøye med henvendelse til selger (25%)
  4. kontaktet selger etter 10 dager (17%)
  5. Kjenner ikke fristen (16%)

Disse fem punktene har til felles at de omfatter forhold som ligger på kjøperens side. Det er manglende kunnskap, for tidlig betaling og manglende eller for sen oppfølging overfor selger. Slik angrefristsystemet virker, kommer hovedansvaret for den begrensede gjennomslagskraften på kjøpersiden.

Det er meget få forbrukere som passerer alle de trinn som skal til for å få omgjort kjøpet.

Angrefristsystemet bygger på at kjøperen så effektivt som mulig skal gjøres oppmerksom på sine rettigheter. Burde ikke bedret lovinformasjon fra selger kunne rette opp noe av det frafall en finner under punktene fra 1 til og med 4 ovenfor?

Funnene i undersøkelsen viser at lovkunnskapen er noe høyere når skjemaet er mottatt, men fremdeles er feilkunnskapsnivået høyt. Dette endres ikke om en ser muntlig og skriftlige selgerorientering i sammenheng, og heller ikke om kjøperne gir uttrykk for kjøpsmisnøye eller ikke. Kjøpsmisnøye, slik det er definert, utløser ikke de aktiviteter som forutsettes om angrefristsystemet skulle virke etter sin hensikt. Det er liten grunn til å tro at dette reaksjonsmønstret skulle endres om alle kjøpere mottok skjemaet fra selger. Denne vurdering bygger på at erfaringene til den gruppen som har fått sine skriftlige opplysninger vil gjelde alle kjøpere. I tillegg kommer at den muntlige og skriftlige selgerinformasjon ofte følges ad, slik at det kan bli lettere å bestille den varen som tilbys.

Angrefristsystemet og etterkjøpsatferden

Går vi tilbake til figur 3.2 i kapittel 3, ser vi at kjøpserfaringene kan gi ulike utslag, både i retning av holdningsendring, av økt lovkunnskap og henvendelse til selger. I dette avsnitt drøftes tre mulige forløp.

Forløp I:

Ett blant flere mulige forløp er det angrefristsystemet bygger på: Kjøperne skal skaffe seg bedre lovkunnskap og/eller vende seg til selger for å få hevet kjøpet. (Mål 7-10). Hvorfor skjer dette bare i begrenset utstrekning? Om vi er misnøyde er det jo naturlig at vi går tilbake til de skriftlige dokumentene selgerne har etterlatt seg for å sjekke mulige hevingsrettigheter - som forbruker skal vi opptre «rasjonelt». Slik ville jo enhver som er vant med saksbehandling, dokumenter og avtaler opptre. Hvorfor reagerer ikke de fleste forbrukere slik?

Forløp 2:

Ett svar kan være at det for mange kjøpere kan være et mer nærliggende forløp å søke muntlige råd og veiledning i sitt eget miljø uavhengig av om det foreligger skriftlige rettighetsopplysninger fra selger. Vel en tredjedel av kjøperne vurderte eventuell avbestilling sammen med ektefelle, nabo eller andre. Andelen av forbrukere som oppgir slik aktivitet er i seg selv en indikasjon på at denne aktivitetsretningen er mer vanlig enn at kjøpsmisnøye utløser søking etter skriftlig rettighetsinformasjon og direkte henvendelse til selger: Vi fant ikke noe samband mellom kjøpsmisnøye og lovkunnskap.

Kjøperne vil stå overfor den usikkerhet at de vanskelig kan vite hvordan selgerfirmaet vil reagere og hvilke argumenter de vil bli møtt med. En kontrakt: er jo en kontrakt, og ens egen underskrift står jo der. I tillegg kommer så de praktiske hindringene i form av ekstra bryderi ved en slik henvendelse.

Direktesalg er en personlig salgsform som blant annet bygger på at det etableres positive mellommenneskelige kontakter fra selgers side. Kjøperer kan se det slik at det er de selv som svikter i denne mellommenneskelige relasjonen om de ombestemmer seg. Å kontakte selger vil nok forutsette pågåenhet og i tillegg støtte fra sitt nærmiljø for at det er den riktige veien å gå. Videre nå man overfor seg selv og andre innrømme at man tar foretatt en handling en straks angrer på. Slike innrømmelser er ikke like enkle for alle og det er en annen utvei.

Forløp 3:

En tredje mulighet er at man revurderer eller reduserer sin misnøye eller usikkerhet ved å innta en nøytral eller positiv vurdering av kjøpet. «Aldri så galt så god: for noe» er et ordtak som godt kan benyttes for å karakterisere dette forløp. Proargumentene tillegges økt vekt og man forsoner seg med kjøpet. Denne prosessen kan kreve en viss tid. I undersøkelsen har vi bare spurt om kjøp foretatt i løpet av siste år og ikke om når kjøpet ble foretatt i denne perioden. Vi har da ikke data om hvordan eventuell misnøye har forandret seg over tid. En viktig indikasjon på en revurdering ville være om misnøyen minsket over tid, slik at de som rettopp hadde bestilt eller kjøpt i gjennomsnitt var mer misnøyde enn dem som ble spurt på et senere tidspunkt.

Dette tredje mulige forløpet ville være underliggende i forhold til kjøpsmisnøyesvarene foran: Misnøyen er i de tidligere kapitlene behandlet uavhengig av mulige endringer i tiden etter kjøpet. Om et slikt forløp forekom, ville det imidlertid avtegnes ved at endel av kjøperne på et tidligere tidspunkt var mer skeptiske til sitt kjøp enn det de oppgir på undersøkelsestidspunktet. Dette kan i tilfelle gi en viss undervurdering av omfanget av kjøpsmisnøyen.

Forløpet kan videre bidra til å svekke misnøyde kjøperes søking etter lovkunnskap og henvendelse til selgerne. Det blir en mulig faktor som kan bidra til å forklare at angrefristsystemet ikke blir oftere benyttet av kjøperne.

Lambert og Lambert[68] viser til en rekke «eksempler på at en person forandrer sin egen holdning for å redusere inkonsistensen mellom den og sin atferd. Forskningen har videre demonstrert at når folk er presset til å opptre på en måte som er inkonsistent med deres holdninger, er holdningsendring mer sannsynlig om presset ikke er for sterkt.» «Etter Festingers teori er behovet for å redusere inkonsistens eller psykologisk «dissonans» sterkere jo sterkere inkonsistensen er.» Øhlander gir i «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» blant annet en oversikt over forskningsresultater om effektene av kognitiv dissonans på tilfredsheten med kjøp[69].

Konklusjon:

I denne undersøkelsen har vi ikke med et variabelsett som tillater en mer fullstendig analyse av prosessene på holdningssiden. Dette ville ha krevd en omfattende forstudie som intensivt og detaljert gjennomgikk hele kjøpsprosessen hos hver enkelt kjøper. I neste omgang måtte det bygges opp en modell som blant annet omfattet variablene i fig. 6.2 og som i tillegg brakte inn tidsdimensjonen, dvs. kjøps- og etterkjøpsprosessen både på holdning og atferdssiden. 38. Modellen i Figur 3.2 baseres på tilbud - kjøp - kjøpserfaring - etterkjøpsatferd (lovkunnskap og henvendelse til selger) i tidsrekkefølge. Variabelvalget er konsentrert om forhold som kan belyse virkninger av angrefristloven. Formålet er ikke å belyse en helhetlig kjøpsprosess eller deler av denne ut fra generell teori om holdningsdannelse og -forandring. Ut fra funnene i denne undersøkelsen og ut fra generell teori og andre funn på holdnings- og kommunikasjonsområdet må vi begrense konklusjonen til at Forløp 2 og 3 synes mer sannsynlig enn Forløp 1 for den overveiende del av misnøyde forbrukere.

Om de generelle mål og hovedfunnene i undersøkelsen

Om hovedformålet med lovtiltaket er å beskytte forbrukerne ved direktesalg ved at selgere og foretak som benytter utilbørlige. salgsmetoder innstiller sin virksomhet eller slår inn på andre veier (Mål 3) er det nok at tilstrekkelig mange forbrukere hever kjøpene. Det er ikke nødvendig at alle eller de fleste misnøyde forbrukere benytter sin fragåelsesrett, dvs. at denne retten blir reell slik som forutsatt i Mål 2.

Lovutvalget grunnet sine forslag blant annet på en egen undersøkelse av hvor mange forbrukere som ville.benytte en rett til å gå fra en avtale inngått ved dørsalg. 19% sa at de ville benytte en slik rett. Funnene og erfaringer fra selgersiden viser at bare hver tiende eller enda færre kjøpere følger opp en slik intensjon. Materialet gir grunnlag for å si at de betingelsene som må oppfylles er for mange og for kompliserte for at angrefristsystemet skal få en reell betydning for noen større andel av forbrukerne og dermed for selgere og foretak som måtte benytte utilbørlige salgsmetoder.

Nå kan direktesalgsfirmaer likevel ha begrenset bruken av utilbørlige salgsmetoder selv om angrefristsystemet bare gir få fragåelser for selgere og foretak. Vi har ikke materiale i denne undersøkelsen om eller i hvilken grad dette har skjedd. I prinsippet kan en slik bedring skyldes at selgersiden har en oppfatning av at lovreguleringen begrenser arbeidsmulighetene i forhold til tidligere for eksempel ved at de forventer høye hevingsandeler i salgsvirksomheten. Også innføringen av en egen lov om markedsføring stiller økende krav til at hensynet til forbrukerne blir fulgt opp.

Om samfunnet kan oppnå en forbedret salgspraksis uten direkte å gå veien om et postulert etterkjøpsforløp, må man reise spørsmålet om det er nødvendig å bygge lovtiltaket utelukkende på dette ene blant flere mulige og minst like sannsynlige etterkjøpsforløp.

Slik fragåelsesopplegget fremtrer i denne undersøkelsen blir den enkelte kjøper overlatt ansvaret for om Mål 3 blir nådd, og de negative konsekvenser for selgere er begrenset til å godta heving av kjøp eller bestillinger i forholdsvis få enkelttilfeller. Så lenge antallet fragåelser er lavt og lovens gyldighetsområde begrenset, kan angrefristsystemet vanskelig foranledige eventuelle omlegginger i salgsoppleggene direkte: Risikoen for selgerfirmaene blir for liten.

Har forbrukerne fått noen reell fragåelsesrett ved varekjøp foretatt ved direktesalg som formulert i

Mål 2?

Ser en på lovteksten har forbrukerne fått en slik fragåelsesrett. Ser en på konsekvensene av lovtiltaket på områdene lovkunnskap heving av kjøp og avbestillinger, - må man kunne konkludere med at fragåelsesretten kun i begrenset omfang når fram til den enkelte kjøper.

Utover dette kan funnene i undersøkelsen oppsummeres i følgende punkter:

  1. At det er dårlig samsvar mellom forbrukernes rettsoppfatninger på området og lovens gyldighetsområde og at denne mangel på samsvar i hovedsak går i kjøpernes disfavør.
  2. at den opplysningsplikt som er påbudt i loven bare i begrenset grad har ført til en bedret lovkunnskap i de kjøpergrupper som skulle ha spesielt behov for slike opplysninger.
  3. At selgerens muntlige opplysninger heller bidrar til å senke kjøpemotstanden enn til å øke den.
  4. At bestemmelsene om at fristen løper fra bestilling og ikke fra levering og at retten til å omgjøre kjøpet bortfaller ved kontant en begrenser lovens gyldighetsområde sterkt.


[67] Lovutvalgets innstilling side 18

[68] LAMBERT, William Wilson og LAMBERT, Wallace E., «Social Psychology», Prentice-Hall, New Jersey, August 1964, side 47-68. FESTINGER, Leon, «Conflict, Decision, and Dissonance». Stanford U. Press, California 1964 sidene 155-158. HEIDER, Fritz, «The Psychology of Interpersonal Relations», John Wiley & Sons, New York 1958

[69] ØHLANDER, Folke. «Skal målet for forbrugerpolitikken være en tilfreds forbruger?» i Jensen og Øhlander, «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitik» Albertslund 1977. Særlig side 278-280

Kapittel 10. Mulige forbrukerpolitiske konsekvenser

Innledning

Resultatet av undersøkelsen skal gi grunnlag for å vurdere om loven i sin nåværende form vil trenge en revisjon for bedre å nå de oppsatte mål. I kapittel 9 er erfaringene med angrefristsystemet oppsummert. Dette avsluttende 10. kapittel drøfter mulige forbrukerpolitiske konsekvenser av funnene, og samler endel av de synspunkter og vurderinger som kan reises i tilknytning til undersøkelsen.

Kapitlet er delt i fem avsnitt:

  • Avsnitt 10.2 omhandler endel av de argumenter som taler for og mot et forbud mot direktesalg.
  • Avsnitt 10.3 søker å gi svar på spørsmålet om forbrukernes rettsoppfatninger kan endres ved økt informasjon slik at de bedre svarer til den eksisterende lovutforming.
  • I 10.4 drøftes på hvilke punkter en fragåelsesrett kan forbedres.
  • I avsnitt 10.5 er konklusjonene i kapitlet samlet.

Forbud mot direkte salg

Etter mandatet fra Justisdepartementet skulle lovutvalget «undersøke behovet for å overveie innholdet i en beskyttelsesregel som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra visse avtaler innen en kortere frist»[70]. Utvalget vurderte også om et effektivt vern for kjøperen bare kunne oppnås ved et forbud mot dørsalg eller om et forbud var mer hensiktsmessig enn en angrefristregel.[71]

Justisdepartementet kontaktet Handelsdepartementet om muligheten til å innføre næringsrettslige restriksjoner overfor slike salg som utvalgets utkast omfatter (for eksempel ved forbud eller et mer utbygd system med tillatelse). Man ba om nærmere opplysninger om omfanget av og behovet for slik handel og

om det i lys av den senere tids utvikling blant annet på bakgrunn av den nevnte innstilling - var grunn til å overveie en begrensning om adgangen til borttinging og oppførsel.[72]

Handelsdepartementet konkluderte med «at det ikke lar seg gjøre å finne noe alternativ til den foreslåtte fragåelsesadgang i en begrensning av dørsalget gjennom næringslovgivningen (handelsloven). Spørsmålet om lovbestemmelser om en «angrefrist» synes i det hele å måtte sees isolert fra mulige endringer i den nevnte lovgivning.»[73] Stortingets administrasjonskomite sluttet seg i det vesentlige til Handelsdepartementets uttalelse om spørsmålet som konkluderer med at man neppe kan forby dørsalg.[74]

Fra Handelsdepartementet foreligger nå et utkast til ny handelslov.[74] Hovedendringene i forhold til nåværende handelslov er at ordningen med handelsbrev som vilkår for å drive handel foreslås sløyfet. Videre forslås at adgangen til å drive handel utenom fast utsalgssted (omførselshandel og bor tinging) innskrenkes og som hovedregel gjøres avhengig av kommunal tillatelse i den kommune hvor hendelen skal foregå.

Fragåelsesrett og forbud er to hovedalternativer for å løse eller lette de problemer forbrukerne møter på direktesalgsområdet. En innskrenkning i adgangen til å drive handel utenom fast utsalgssted vil sålades kunne lette forbrukernes problemer på dette område.

Argumenter for innføring av et forbud

I stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk er hovedmålet for den husholdsrettede del av forbrukspolitikken «å sette husholdet i stand til å bruke sine ressurser bedre». Det tas «sikte på å sikre husholdsmedlemmene:

  • økt mulighet for å analysere og prioritere ene behov og ønskemål i forhold til sine ene ressurser, og for å vurdere sammenhenger mellom forbruk og andre aktiviteter.
  • økte kunnskaper om oppgaver i husholdet og måter å løse den på.
  • økte forutsetninger for å planlegge økonomi, totalforbruk, forbruksmønster og forbruk på sikt.»

Ved behandlingen av meldingen[75] ble valgfrihet sett som et viktig mål av også de ikke-sosialistiske i Stortingets administrasjonskomite:

«Med forbrukerpolitikk menes:

Planlegging og gjennomføringa av tiltak som kan sette den enkelte bedre i stand til å definere egne ønsker og behov som bruker av varer og tjenester og vurdere virkningen av valg mellom alternativer.

En effektiv, fremtidsrettet og realistisk forbrukerpolitikk må ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Virkemidlene for å imøtekomne disse behovene fra samfunnets side kan imidlertid variere. Det kan være forbuds- og påbudsbestemmelser i lovgivningen, tilretteleggelse og stimulering av informasjon av varer og tjenester og bruk av konfliktsløsende og klagebehandlende organer.»

Skal forbrukerne få mulighet til å analysere og prioritere egne behov og ønskemål og til å fatte velbegrunnede beslutninger, må forutsetningene for dette være til stede. En slit forutsetning er at husholdene har tilstrekkelig handlings- og valgfrihet. de forskjellige salgsformene nå blant annet vurderes ut fra i hvilken grad de gjør det enklere eller vanskeligere å oppfylle denne forutsetningen.

Gir direktesalg den nødvendige valgfrihet? Jonsson gjennomgår i en egen studie tilrådninger i markedsføringslitteraturen son tar sikte på å innskrenke og vanskeliggjøre forbrukernes valg.[76] Det kan være spørsmål om en

  • «fysisk innskrenking gjennom valg av delmarked, salgskanal (for eksempel dørsalg, videreselge; med enerett) eller hyllehøyde (i butikk) med liten eller ingen konkurranse,
  • følelsesmessig innskrenkning, der en gave eller personlig salg er avsett til å skape kjøpetvang eller
  • skinn-innskrenkning ved å begrense antallet opplevde kjøpealternativ. For eksempelvis å få lojale «under rådes foretaket til å skape en tilstrekkelig stor innbilt forskjell mellom sitt eget og andre varemerker.»

Når alle eller nesten alle markedsførere benytter slike teknikker vanskeliggjøres forbrukerrasjonelle og frie valg. En viktig grunn for å innføre angrefristsystemet var at «kjøperne befinner seg i en uforberedt situasjon uten mulighet til å sammenligne pris og kvalitet ved konkurrerende produkter». Stortingets administrasjonskomite ga sin tilslutning til denne begrunnelse i innstillingen om lovforslaget.[77]

De oppsøkende salgsformene som dørsalg, selskapssalg og salg på arbeidsplassen bygger på en fysisk, en følelsesmessig og en skinninnskrenkning av valgmulighetene. Potensielle kjøpere får vanligvis kort tid til å fatte sin beslutning, samtidig som salgstilbudene ofte framstilles som unike i pris og kvalitet. Mulighetene til å analysere egne behov og ønskemål i forhold til egne ressurser og til planlegging ar husholdets økonomi blir begrenset. Samtidig er de flaste salgstilbudene sjelden så permanente at husholdene kan planlegge med dem for sine innkjøp.

Jonsson: beskrivelse blir langt på vei bekreftet av funnene i kapittel 6. Halvdelen av kjøperne sa at de ikke hadde bestemte planer om å kjøpe varen på forhånd. Av dem som oppga at kjøpet var planlagt, sa bare 42% at de foretok pris og kvalitetssammenligning med tilsvarende produkter annet sted. For dem som ikke hadde planlagt kjøpet sank denne andelen til 19% Nær halvdelen av kjøperne, 46 pst., kan ikke bekrefte at de ville kjøpt varen igjen om de fikk tilbudet en gang til og igjen kunne velge.

For direktesalgsformene kan en argumentere med at dersom forbrukeren av egen fri vilje handler impulsivt eller på arnen måte uoverlagt, er det den enkeltes suverene sak alene. En ting er at hver enkelt kan foreta impulsive kjøp, det er noe helt annet bevisst å foranledige slik atferd hos andre. Markedsføringstiltak som søker å fremkalle slike handlinger er ikke nøytrale i forhold til hvordan forbrukeren skal opptre.[78]

Ved å bruke vanlige forretninger vil vanligvis forbrukerne kunne skaffe seg en bedre oversikt over produkttilbudet, priser og betalingsmuligheter. Tidspresset og kjøpsforventningene fra selger vil nok være mindre, slik at også alternativet ikke-kjøp kan bli mer reelt vurdert. Ikke-kjøp kan i mange tilfelle være riktigere for det enkelte hushold. Særlig gjelder dette der man vurderer utskifting av produkter som fremdeles fyller sin funksjon i husholdet.[79]

Dørsalg, selskapssalg, salg på arbeidsplassen og telefonsalg bygger på oppsøkende, personlige henvendelser. Disse tilbudene har forbrukerne ikke bedt om og de griper direkte inn i privatlivet. Dette impliserer at tiltak mot uanmodet, oppsøkende, personlig salg kanskje bør være strengere enn for andre salgsformer som omfattes av definisjonen «utenfor fast salgssted». Forbud synes nærmere enn fragåelsesrett for slike oppsøkende salgsformer. Dette synspunktet forsterkes av at den alt overveiende del av forbrukerne i undersøkelsen er skeptiske eller meget skeptiske til dørsalg, selskapssalg og telefonsalg.

Både dørsalg og selskapssalg skjer ved demonstrasjon og bestilling i et hjem. Ved omsetning av for eksempel støvsugere vil den første kontakten ikke bare ha som formål å avslutte et salg, men alternativt å inngå en avtale om en demonstrasjon av produktet for de berørte husstandsmedlemmer. Når selgeren først er inne, vil mange forbrukere kunne oppfatte det slik at denne har krav på endel av den gjestfrihet som tradisjonelt ska! vises fremmede som kommer på besøk. Gjestfriheten omfatter blant annet å være høflig i forholdt til gjestens synspunkter og vurderinger. Gjestfriheten omfatter kanskje også oppfatninger at det ar gjesten selv som skal ta initiativet til å bryte opp. Det er viktig for selgeren å komme inn i hjemmet for å få tilgang til den mulighet gjestfrihetsnormene gir for å avslutte et salg.

Ved selskapssalg er forholdet vertskap/innbudt gjest satt i system. Der blir man vanligvis invitert til et venninnelag, med en vel organisert presentasjon av produktet som skal selges og utfylling av bestillingslister for hver deltaker. Med utgangspunkt i det sosiale nettverket fortsetter organiseringen av nye selskapssalg. Av vennehensyn er det ofte vanskelig å si nei til en invitasjon og det er hyggelig å treffe venner igjen. Samtidig kan man vanskelig nekte den som er vertinnen for anledningen, en fordel av arrangementet.

Kommersiell bruk av private sosiale nettverk (vennskapsbånd) og utnytting av normer for gjestfrihet bør være sterkt begrenset om fri konkurranse om pris og kvalitet skal være de viktigste konkurransefaktorene. Slik bruk begrenser forbrukernes suverenitet og må sies å være i strid med viktige premisser for fri konkurranse, at pris og kvalitet skal være de viktigste konkurransefaktorer. Forbrukerombudsmannen har tatt «forbehold om at dersom den fremtidige utvikling av denne salgsformen tilsier det, vil saken kunne bli tatt opp på nytt i hele sin bredde.»[80]

Oppsøkende personlig salg krever vanligvis mange kontakter før en finner frem til mulige kjøpere. For mange produktgrupper blir salgskostnadene som skal belastes hvert enkelt kjøp høy. Kontaktprisen vil variere etter produkt og omsetningsform.

For bøker er prisen ofte den samme ved dørsalg som i bokhandel. Dette reiser et annet spørsmål: Er dat rimelig at omsetningskostnadene ikke følger omsetningsformen? Forbrukerne fratas da muligheten til selv å handle der omsetningskostnadene er lavest ned de prisfordeler det skulle gi.

Bøker selges også ofte på avbetaling uten tillegg i prisen. Dette betyr i realiteten at merkostnadene ved avbetaling betales av alle kjøpere, enten de betaler kontant eller ikke. Om en ser det som et mål at å virke for kontant betaling fremfor kredittkjøp finner en her det motsatte forhold: Det blir dyrere å betale kontant enn å dele betalingen over tid. Og jo lengre nedbetalingstid - desto mer lønnsomt i et samfunn med prisstigning og priskompensasjon i inntekten. Både avbetaling uten tillegg og samme pris ved dørsalg som i bokhandel er salgsargumenter ved boksalg.

En kan ikke se bort fra at direktesalget dekker et behov, for forbrukere utover i distriktene og kan bety en velkommen konkurranse for de stedlige selgere. Lovutvalget pekte «imidlertid på at behovet for direktesalg kan synes mindre påtrengende med vår tids kommunikasjoner enn tidligere. Det kan videre anføres at dørsalgsvirksomheten av lønnsomhetshensyn kanskje er nest utbredt der behovet skulle være minst, nemlig i byer og tettsteder.»[81] Kapittel 5 viser at forbrukere i spredttygde områder er like skeptiske til dørsalg som folk bosatt i andre områder. Besøksfrekvensene er høyest i blokker og leiegårder i tettbebygde områder. - Bøker og støvsugere er de vanligste varetilbud ved dørsalg. Det er produkter som de fleste forbrukere kan skaffe seg på annen måte.

Kjøp lokalt vil gi forretninger i nærmiljøet et bedre økonomisk underlag for sin virksomhet. For å sikre et fast og variert tilbud av varer og tjenester lokalt, må husholdningene handle i sitt nærmiljø. Direktesalgsomsetningen kommer vanligvis på tvers av dette ønskemal.

I de generelle merknadene til utkastet til ny handelslov er også handel utenom fast salgsted til forbrukerne vurdert.[82] Det pekes særlig på hensynet til

  • forbrukernes interesser knyttet til selve salgsvirksomheten
  • forbrukernes og den stasjonære handels interesse av å opprettholde en stabil butikkstruktur
  • produsenter og andre omførselshandlende
  • generelle samfunnsinteresser for øvrig

Hovedkonklusjonen er at

«vareforsyningen til forbrukerne primært bør baseres på stasjonare utsalgssteder. Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og medfører en stabilitet i lokalsamfunnet som omførselhandel mangler. Omførselhandel fratar den stasjonære handel omsetning den sårt kunne trenge.

I sin hovedutredning - NOU 1977:9 «Varehandelen, forbrukerne o samfunnet» - foreslo Konsentrasjon utvalget (Utvalget til å utrede konsekvensene av konsentrasjonen innen varehandelen) innskrenkninger og nærmere regulering av omførselshandelen. Premissene den gangen var de samme som de ovennevnte. Standpunktet ble fulgt opp i St.meld. nr. 70 (1977-78) «Om dagligvarehandelen» som Stortinget våren 1979 ga sin tilslutning til.

De aller fleste høringsinstansene til departementets diskusjonsnotat om handelslov, uttalte at adgangen til å drive omførselshandel til forbrukerne burde innskrenkes.

I den grad handel utenom fast utsalgssted skal være tillatt, bør det tas utgangspunkt i forbrukernes behov for å ha rimelig tilgang til et fullverdig varetilbud. Av hensynet til nærmiljøet og kontrollmuligheter, bør stasjonære omførselsformer foretrekkes.»[83]

En hovedbegrunnelse for innføring av angrefristsystemet var at «det i markedet opererer en rekke mindre seriøse foretak som kan drive med usmakelige forretningsmetoder».[84] Sammenstillingen av undersøkelsens funn i kapittel 9 viser at dagens angrefristsystem i liten grad direkte kan bidra til en sanering av direktesalgsbransjen. Dette systemet garanterer ikke at «de selgere som ikke klarer seg i konkurransen uten bruk av utilbørlige salgsmetoder vil måtte innstille sin virksomhet eller slå inn på endre veier» (Mål 3). Særlig vil betydningen være minimal for firmaer eller selgere som bare er i virksomhet et kortere tidsrom. - En sanering vil best kunne sikres ved et forbud. En tidsbestemt godkjenningsordning for firmaer og selgere er også et mulig alternativ.

Fragåelsesretten må sies å ha en begrenset betydning og en selger som måtte ønske det, kan svekke den ytterligere. En slik svekking er å la være å informere kjøperen om angreretten. Det kan i dag gjøres uten særlige konsekvenser. Bare en liten del av kjøperne, også av de misfornøyde, vender seg til selgerfirmaene. Selv med praktisering av en liberal fragåelsesrett i hvert firma, vil de fleste norske forbrukere stå ved de dokumenter de har satt sine navn på. Undersøkelsen etterlater liten tvil på dette punkt: Mer enn 2 av 3 står ved sin bestilling selv om de gir uttrykk for misnøye.

Et forbud vil legge beslag på minst offentlige reassurer. Oppfølgingen krever minimal innsats. Dat blir i liten grad nødvendig ned spesielle informasjonstiltak, godkjenningsordninger eller oppfølging av at selgere overholder sin opplysningsplikt. Forbrukerorganene vil ikke få henvendelser i klagesaker på dette området. Håndhevelsen av et generelt forbud vil kunne tillegges den lokale lokale politimyndighet. De lokale forretningsinnehavere vil sikkert være interessert i at forbudet overholdes, og aktivt bidra til det. Mulighetene til å omgå et forbud mot oppsøkende personlig salgsvirksomhet vil også være begrenset.

Telefonsalget er foreløpig ikke særlig omfattende. Bare 8% av husstandene er noen gang kontaktet pr. telefon. Telefonsalg kan skje fra fast salgssted, og omfattes dermed ikke av angrefristsystemet. Dette er en salgsform forbrukerne i undersøkelsen er særlig skeptiske til. Salgsformen air forbrukerne et meget begrenset informasjonsunderlag for et kjøp.

De personlige oppsøkende salgsformene er lagt utenfor fast salgssted. Telefonsalg og telefonreklame kan imidlertid skje personlig eller automatisk fra et fast salgssted. Det er en enkel teknisk oppgave å kople utstyr til en telefon som slår telefonnumre og spiller inn svar. Det er ingen tekniske hindringer for at utstyret kar omfatte et minne slik at oppringning fortsetter helt til hele salgsbudskapet er avspilt hos forbrukeren.

Ved telefonsalg kan selgere nå et betydelig antall hushold, og kontaktprisen blir lavere enn om forbrukerne skal oppsøkes personlig. Salgsformen har begrenset omfang i dal, men kan ekspandere betydelig. De samme innvendinger som er reist mot personlig salg utenfor fast salgssted har gyldighet også for telefonsalg. Et forbud for denne salgsformen bør kunne vurderes uavhengig av de salgsformer som foregår utenfor fast salgsted. Ettersom salgsformen foreløbig har et helt begrenset omfang vil skadevirkningene av et forbud bli begrenset.

Med forslaget om «kjøpefred» reiser Adler-Karlsson spørsmålet om ikke kjøperen alltid skal ha initiativet til en transaksjon og at forsøk fra selgeren på å stimulere til kjøp skal være ulovlige.[85] I begrunnelsen for forslaget vises det til de generelle samfunnspolitiske argumenter som kjennes fra diskusjonen om kommersiell kulturell påvirkning og konsekvensene av den økonomiske vekst som har preget 60- og 70-årene. I tillegg kommer uheldige økonomiske konsekvenser for det enkelte hushold. I kapittel 5 viste vi at hele 40% av forbrukerne i hovedsak var for at direktesalgsformene skulle forbys. Denne svarfordelingen gir i seg selv ikke grunnlag for å tolke materialet så langt som til Adler-Karlssons «kjøpefred». I diskusjonen om forbud hører imidlertid også samfunnspolitiske argumenter med.

Argumenter mot direktesalg, og særlig mot de oppsøkande personlige salgsformene kan oppsummeres slikt

  • For mange produktgrupper begrenser direktesalgsformene ofte forbrukernes mulighet til å analysere og prioritere egne behov og ønskemål i forhold til egne ressurser og til å fatte velbegrunnede kjøpsbeslutninger: Direktesalg innskrenker og vanskeliggjør forbrukernes valg.
  • Ut fra et forbrukersyn bør kommersiell bruk av private sosiale nettverk(vennskapsbånd) og normer for gjestfrihet være sterkt begrenset. For mange produktgrupper blir kontaktprisen som må belastes hvert enkelt kjøp høy. Innsparingen for forbrukerne i forhold til kjøp fra fast utsalgssted blir dermed begrenset.
  • Stedbunden handel har viktige miljøkvaliteter og medfører en stabilitet i lokalsamfunnet som direktesalg mangler. Dette salget fratar den stasjonære handel omsetning den sårt kunne trenge.
  • Forbrukerne i undersøkelsen er generelt skeptiske til de aktuelle salgsformene. Et flertall mener at telefonsalg bør forbys.
  • Ut fra funnene i undersøkelsen, slik de er gjengitt i kapittel 9, må angrefristsystemet sies å bidra lite direkte til begrensningen av utilbørlige salgsmetoder. Et forbud vil være mer effektivt.
  • Telefonsalg har foreløpig et begrenset omfang og bør kunne stanses uten ulemper for praktisk talt alle parter.
  • Direktesalg, og særlig direktesalg uten kontant betaling, er et bidrag til høyere privat forbruk, noe som ut fra kort- og langsiktige samfunnshensyn ikke er uproblematisk.

Argumenter mot innføring av et forbud

Det viktigste argumentet mot innføring av et forbud mot direktesalg er selvfølgelig at en fragåelsesrett vil kunne lette eller kanskje løse problemene ved direktesalg. Lovutvalget mente at den løsning de foreslo og særlig innføringen av skriftlige rettighetsopplysninger

kan medvirke til at kundene i større grad vil reagere overfor avtaler de egentlig ikke ønsker å inngå og dermed bidra til å gjøre angrefristsystemet mer effektivt, samtidig som det kan drive selgerne til å utvise større forsiktighet i valg av metoder.[86]

Enten virkningene av angrefristloven er direkte eller indirekte, kan det hevdes at antallet problematiske kjøp og mindre seriøse firmaer og selgere nå er så lite at det ikke er nødvendig med noe generelt forbud: De generelle målene for tiltaket nås bedre ved en revisjon av loven enn med et forbud.

Et generelt forbud mot direktesalg ville ramme de seriøse og hederlige selgere og sette bom for en salgsvirksomhet som har vært drevet her i landet i mange år på en stort sett tilfredsstillende måte.[87] Direktesalg gir arbeidsmuligheter på hel- og deltid for mange mennesker, og hensynet til disse må også telle med.

Fordelene for forbrukerne ved omførselshandel og bortinging er særlig at slike omsetningsformer kan representere et nyttig og nødvendig tilskudd til vareforsyningen fra den stasjonære handel. Varemangelen kan være generell (få eller ingen butikker i distriktet) eller være begrenset til visse varetyper. Ferskvaretilbudet kan for eksempel mange steder være dårlig. Andre steder mangler butikktilbud på forskjellige utstyrsvarer, spesialvarer eller kapitalvarer. - Dørsalg og lignende salgsformer kan dessuten by på praktiske fordeler; man slipper å oppsøke butikk, får varen skikkelig i øyensyn og eventuelt demonstrert, og oppnår levering «på døra»[88].

I Forslaget til ny handelslov er konklusjonen at all handel utenom fast salgssted er avhengig av kommunal tillatelse i den kommune hvor handelen skal foregå. - Følgende former for omførselshandel til forbrukere er foreslått generelt tillatt i lovforslaget:[89]

  • Handel fra produksjonssted
  • Salg av egne og innkjøpte jord-, skog- og hagebruksprodukter utenom fast salgsted fra produsenter
  • Salg av jord-, skog og hagebruksprodukter og naturprodukter som ville urter, bær, blomster og lignende ved regulert torghandel fra oppkjøpere
  • Salg av egen fangst av fersk fisk og skalldyr fra fiskefartøy
  • Handel utenom fast salgssted med bøker, trykte skrifter, aviser, tidsskrifter og lignende
  • Salg av kunstgjenstander og brukskunst på utstillinger i dertil egnet lokale
  • Salg av visse næringsmidler på offentlige arrangementer (idrettstilstelninger, filmforestillinger og så videre). De samme produkter, supplert med souvenirer, postkort og lignende småartikler, skal også kunne selges fra hoteller, bevertningssteder, rutegående kommunikasjonsmidler, militært område og på skip

Hvilke produktgrupper vil kreve kommunal tillatelse? I følge tabell 5.4 blir det oftest

  • støvsugere,
  • møbler, utstyr, persienner,
  • symaskiner,
  • kjøkkenutstyr,
  • sminke, parfyme, toalettartikler og
  • sko

Argumentene mot generelt forbud kan oppsummeres slikt:

  • En fragåelsesrett ved direktesalg er bedre egnet enn et generelt forbud for å løse forbrukernes problemer på direktesalgsområdet
  • Et forbud vil ramme seriøse selgere
  • Omførselshandel og borttinging kan representere et nyttig og nødvendig tilskudd til vareforsyningen for i husholdet

Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarer til eksisterende lovgivning?

Ett alternativ til forbud mot direktesalg er å sikre at det allerede vedtatte angrefristsystemet virker som det skal. I generelle diskusjoner om forbrukerpolitiske tiltal blir bedre informasjon til forbruker og selger ofte fremhevet som mer hensiktsmessig enn lovpåbud.

I dette avsnitt drøftes om økt informasjon om fragåelsesretten vil gi et bedre samsvar mellom målene for lovtiltaket og virkningene i selgerfirmaer og for kjøperne.

Lovkunnskapsnivået blant kjøperne i undersøkelsen var lavt: 6 av 10 kjente enter ikke fristen eller hadde feilaktige oppfatninger av hvilke rettigheter den gir. Den skriftelige informasjonen via selgerne når i begrenset grad frem til dem som trenger den. Den muntlige selgerinformasjonen om angrefristen synes heller å gjøre det lettere for selgerne å sikre seg sin bestilling.

Bedre informasjon via selger

For at kjøperne skal vite om sine rettigheter krever § 4 at selgeren skal overlate «et formular som tydelig opplyser om kjøperens retter etter denne lov». I boka «Angrefristlov og forbrukerkjøp» har Kristen Andersen, som var formann i angrefristlovutvalget, vurdert informasjonsplikten slik:

§ 4 inneholder en bestemmelse som med ene ord fastslår at det forhold at kjøperer ikke ved avtalens inngåelse eller ordrens inngivelse har fått overlatt det omtalte formular, simpelthen medfører at kjøperen ikke blir bundet av kjøpet med mindre dette skulle bli oppfylt ved betaling av kjøpesummen i samsvar med § 3. Et klarere vitnesbyrd om hvilken betydning en fyldesgjørende orientering om fragåelsesretten tillegges kan neppe tenkes.

I det hele er jeg personlig ikke i tvil om at man her står ved det punkt i angrefristloven som både prinsipielt og praktisk har krav på størst oppmerksomhet fra et forbrukerkjøpssynspunkt. Det er lite vunnet ved å vedta rettsregler til beskyttelse av kjøperne i forbrukerkjøp dersom det ikke sørges for at beskyttelsen kan omsettes til virkelighet. Men en forutsetning for å oppnå det er blant annet at myndighetene går aktivt inn for at rettsreglene i lett tilgjengelig form bringes til kjøpernes kunnskap. Og det er nettopp dette som har skjedd på nærværende område.[90]

Kapittel 7 viser at 70% av kjøperne verken har registrert eventuelle skriftelige opplysninger eller har fått noen muntlig orientering av selgeren.

Når bare 24% av kjøperne har registrert skjemaet med angrefristopplysningene, må en gjennomgang av selgerfirmaenes praktisering av §4 anbefales. For det første må en undersøke om det pliktige opplysningsmaterialet foreligger og om det brukes. Som nevnt i kapittel 2 har svenske selgerfirmaer fått henvendelser om sitt skjemabruk.

Hva er risikoen for selgerfirmaene ved å ikke gi kjøperne de foreskrevne rettighetsopplysninger? - Konsekvensen er begrenset til at kjøpere kan heve kjøpet uavhengig av 109-dagersfristen. Ut fra funnene i kapittel 9 benytter meget få kjøpere en slik mulighet. Så få at bestemmelsen må kunne sies å utgjøre en minimal risiko for det enkelte selgerfirma.

Om opplysningene ikke er levert og kjøperen vender seg til selgeren, har en ikke sikkerhet for at kjøperer får beskjed om at hevingsretten gjelder ut over 10-dagersfristen. Om de pliktige opplysningene er trykket på et eget skjema og ikke på det dokument kjøpere har undertegnet, vil selgeren kunne hevde at kjøparen har mottatt formularet. Kjøperen kan mene det motsatte og påstand vil stå mot påstand.

En løsning ville være å pålegge selgeren bevisbyrden for at angrefristopplysningene er overlevert. Lovutvalget mente at det var vesentlig at opplysningene om kjøperens rettigheter ble inntatt i selve dokumentet der kjøperen satt sin forpliktede underskrift. Forsalget ble fraveket i odelstingsproposisjonen. Begge løsninger, eget skjema og opplysninger i ordre- eller avtaleblanketten, ble tillatt. Grunnen var at begge løsninger i like stor grad å være egnet til å påkalle kjøperens oppmerksomhet.

Ett argument mot å innta opplysningene i ordre- eller avtaleblankettet er at kjøpere kan stå sterkere i en påstand mot påstand-situasjon. Opplysningene kan være godt gjemt i slike blanketter.

En tilsidesettelse av opplysningsplikten kan rammes av markedslovens bestemmelse om «utilstrekkelig fremstilling». Finner Forbrukerombudsmannen at slik tilsidesettelse er «utilstrekkelig fremstilling», vil markedslovens sanksjonsmuligheter kunne benyttes. Risikoen ved å unnlate å gi rettighetsopplysningene vil ikke lenger kunne betegnes som liten.

Offentlig rettighetsinformasjon

De begrensninger en finner for rettighetsinformasjon via selger, vil kunne oppveies av en økt informasjonsinnsats fra offentlig side. Radio, aviser og tidsskrifter har omtalt angrefristen og forbrukerrådet har utgitt en egen brosjyre. Kapittel 7 bekrefter at mange forbrukere har registrert at det finnes en slik frist. De fleste mener også at «aviser og tidsskrifter» og «radio og fjernsyn» gjorde dem oppmerksom på denne fristen. Likevel finner vi feilkunnskap i samme omfang som lovkunnskap.

Når forbrukernes feilkunnskap er omfattende, vil en økt informasjonsinnsats måtte baseres på å endre forbrukernes oppfatninger. Informasjonsinnsatsen for å endre oppfatninger må vanligvis være betydelig større enn når en kan formidle fakta på områder der forbrukerne på forhånd ikke har bestemte oppfatninger.[91]

Resultatet av en slik økt informasjonsinnsats behøver likevel ikke bli at lovkunnskapsnivået stiger. Lovkunnskapsnivået kan enten forbli uforandret eller så kan økt innsats bidra til å aktualisere og fastlåse etablerte, feilaktige rettighetsoppfatninger.

En økt informasjonsinnsats om rettighetene i angrefristloven kan også bidra til at det blir lettere for forbrukere som er i tvil å bestemme seg for kjøp.[92]

Samtidig med informasjonen om rettigheter etter angrefristloven får forbrukere informasjoner om kjøpsbetingelser fra postordrefirmaer, fra Domus/Samvirkelaget, fra IKEA og andre som på bestemte betingelser har innført returrett for mange av sine produkter. Disse ordningene er vanligvis gunstigere for kjøperen enn angrefristsystemet.

En rekke betingelser må være oppfylt for at forbrukerne skal kunne heve sitt kjøp eller sin bestilling. En betydelig del av budskapet må omhandle rettigheter angrefristloven ikke gir: Den gjelder ikke i vanlige forretninger, den gjelder ikke ved kontant betaling og tidsfristen regnes ikke fra det tidspunkt varen mottas. Budskapet må bli komplisert.

Som vist i kapittel 9 kan vi stå overfor flere alternative etterkjøpsforløp som ikke innebærer at misnøyde kjøpere aktivt søker rettighetsinformasjon.

En kan ikke uten videre bygge på en enkel rasjonalitetsmodell for etterkjøpsatferden.

Tilsammen betyr dette at en økt offentlig informasjonsinnsats om dagens angrefristlov vanskelig kan tilrås. Det kan ikke gis rimelig sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til ressursinnsatsen. En kan heller ikke med sikkerhet si at en slik innsatsøkning vil være til størst fordel for kjøperne.

I en vurdering av en eventuell offentlig informasjonsinnsats som supplement eller tillegg til selgerinformasjonen, må spørsmålet fra kapittel 7 med: - Er det mulig at det ikke er forbrukernes oppfatning av hva en angrefrist omfatter som er ukorrekt, men at de rettigheter loven gir er for snevre ut fra det som svært mange intervjuede anser som rimelig? Spørsmålet om angrefristsystemet kan forbedres omhandles i punkt 10.4.

Forslag

Som et helt kortsiktig tiltak kan oppfølgingen av den skriftlige selgerinformasjon forbedres. Dette kan skje ved at fagdepartementet gjennomgår selgerfirmaenes praksis og ser til at den svarer til krevene i lovbestemmelsene.

En økt generell offentlig rettighetsinformasjon om angrefristloven utover dagens nivå foreslås ikke gjennomført: Den kan hverken gis sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til kostnadsøkningen eller at en innsatsøkning vil være til størst fordel for kjøperne.

Hvordan kan en. fragåalsesrett forbedres?

På hvilke punkter kan angrefristsystemet trenge en revisjon? Svaret må omfatte en rekke enkeltforslag. Forslagene kan omfatte:

  • fristens starttidspunkt og lengde,
  • kjøperbekreftet bestilling,
  • skillet mellom kontant- og kredittkjøp,
  • skillet mellom varer og tjenester,
  • utvidet forbrukerkjøpsbegrep,
  • angre- og bytterett ved andre salgsformer og
  • tillatelser

Fristens starttidspunkt og lengde

Fristens starttidspunkt.

Fristen regnes fra den dag kjøperen inngikk avtalen eller innga ordren. Den største gruppen både i det representative utvalget og blant kjøperne mente at fristen løp fra det tidspunkt varen ble mottatt. 41% av kjøperne mottok varen mer enn 10 dager etter bestillingen. Ved henvendelse om avbestilling kontaktet mange selgeren etter utløpet av 10-dagersperioden.

Kunne fristen i stedet regnes fra varemottaket? Kjøperen ville da få bedre mulighet og tid til å vurdere om selgerens produktbeskrivelse og kjøpsbetingelser stemmer med forventningene. Vil en slik ordning være til vesentlig ulempe for selgeren?

Postordrefirmaer har lenge praktisert en ordning med en bestemt frist regnet fra den dag varen ble mottatt. Først når denne fristen utløper må kjøperen ha bestemt seg. At denne ordningen er innført og beholdt må tas som en bekreftelse på at den er bedriftsøkonomisk lønnsom.

Returordninger ved postordre og hjemlån ved kjøp av utstyrsvarer fra forretninger kan også være en fordel for selgeren. Mulige kjøpere kan få et inntrykk av å få en service eller en gratisytelse som en spesiell tillit. Denne tilliten kan forplikte. Om produktet ikke beholdes, kan alternativet bli kjøp av et annet produkt hos samme selger. Ikke-kjøp og kjøp hos andre selgere kan bli mindre aktuelt. Også takknemlighet for å benytte selgerens tid ved personlig salg kan inngi slike forpliktelser.[93]

I 1966 uttalte De norske forleggerforening at «det hadde vært nødvendig å oppfordre våre medlemmer til å innrømme en annullasjonsrett og denne er nå innført av alle større verkselgende forlag». Da angrefristloven trådte i kraft hadde denne retten vært praktisert i 6 år. Lovutredningen viser til at annulasjoner betyr svært lite for bokomsetning som foregår ved dørsalg.[94]

Direktesalgsforbundet har i flere uttalelser til Forbruker- og administrasjonsdepartementet foreslått at fristens starttidspunkt flyttes fra bestilling- eller avtaletidspunktet til det tidspunktet varen mottas:

Vi mener at det utvilsomt er uheldig at kunden bare skal få anledning til å vurdere om selve kjøpet er fornuftig. Derfor bør angrefristloven gjelde fra den dagen varen blir levert. En slik endring av angrefristloven bør føre til en forståelse for at konsumenten har tilfredsstillende fordeler vel å kjøpe gjennom dørsalg/homeparty.

Forbundet har i en senere henvendelse reservert seg noe for bøker. En forskyvning av fristen kan medføre at en konsument kan lese boken først og siden innenfor 10 dagers fristen returnere den.

Lovutvalget vurderte ikke alternative løsninger. De foreslo uten nærmere begrunnelse at fristen «tidligst (kan) begynne å gjelde fra besøket hos kjøperen».[95] Dette forslag ble fulgt av Justisdepartementet og i Stortinget.

Både kjøpernes lovkunnskapsoppfatninger og selgersidens egne vurderinger gir grunnlag for å foreslå at fristen regnes fra det tidspunkt kjøperen mottar varen. I undersøkelsen får 4 av 10 kjøpere varen levert etter 10 dager.

Fristens lengde

I lovproposisjoner gikk Justisdepartementet inn for en syv dagers frist blant annet fordi man ønsket å ta hensyn til ukependlerne. Stortingets Administrasjonskomite viste at

en syvdagers frist vil imidlertid være noe kort i de mer avsidesliggende strøk hvor det er postmannen som kommer og henter posten i hjemmene bare noen få dager i løpet av uken. Ved å forlenge angrefristen vil flere av dem som arbeider utenfor hjemstedet lengre tid av gangen uten å være ukependlere, nyte godt av loven. Komiteen er klar over at man ikke kan ha er så lang angrefrist at den passer for alle yrkeskategorier. Den er også klar over at en lang angrefrist kan medføre visse ulemper for både selgeren, som ikke vet om det blir noe av kjøpet, og kjøperen, som i mange tilfeller vil måtte vente til angrefristens utløp før han får varen. For så vidt gjelder kjøperen vil komiteen peke på at leveringstiden ofte er flere uker likevel. Men til tross for disse betenkeligheter mener komiteen at en utvidelse av angrefristen til 10 dager vil medføre flere fordeler enn ulemper[96].

Er 10 dager tilstrekkelig områdningstid for det enkelte hushold?

Erfaringene fra Danmark viser at mange klager først fremsendes i forbindelse med at selgeren innleder inkassosak. En gjennomgang av sakene har videre etterlatt det inntrykk at mange av klagerne i disse sakene ikke ville makte å trekke nytte av en angrefrist som forutsetter at de skal reagere aktivt overfor selgeren innen en viss frist og eventuelt sikre seg bevis for dette.[97]

Vil en lengre frist for annullasjonsretten gjøre angrefristsystemet mer effektivt?

Trinn 4, Regneeksempel 2, Fig. 9.3, viser at 17% av kjøpere kontakter selgeren etter 10 dager. På dette trinn utgjør disse 17% vel halvdelen av kjøperne. Denne fordeling tyder på at en utvidelse av fristen vil kunne gjøre systemet mer effektivt.

Et forslag blir da at fristen løper til betalingen helt eller delvis var erlagt.

Selv med en utvidelse av fristen, vil en likevel finne at mange forbrukere ikke hever sin hestilling til tross for sin misnøye og til tross for utilbørlige salgsmetoder.

Forslag

Ved opprettholdelse av angrefristsystemet bør fristen regnes fra det tidspunkt kjøperen mottar varen. Spørsmålet om å utvide fristen til betaling helt eller delvis er erlagt bør vurderes.

Kjøperbekreftet bestilling

En del forbrukere erklærer seg på forskjellig måte misfornøyd med kjøpet sitt. Undersøkelsen viser at få av disse kjøperne vender seg til selgeren for å få hevet kjøvet eller bestillingen.

Lovutvalgets forslag bygde blant annet på en egen undersøkelse av hvor mange forbrukere som ville benytte en rett til å gå fra en avtale inngått ved dørsalg. 19% sa at de ville benytte en slik rett. Funnene i kapittel 8 og 9 og erfaringene i selgerfirmaene viser at en betydelig lavere andel av kjøperne følger opp en slik intensjon. - Selv for misnøyde kjøpere kan etterkjøpsforløpene godt føre til at de ikke hever bestillingen.

Skal lovutvalgets intensjon om at loven skal bli en reell risiko for foretak som utnytter markedet med ufine forretningsmetoder, må andelen som hever kjøpet økes. Dette krever en senkning av de terskler som i dag begrenser bruken av fragåelsesretten.

En mulighet til å senke tersklene er å la kjøperen være ubundet av avtalen inntil bestillingen er bekreftet skriftlig etter at salgstilbudet er presentert. En kan bygge et angrefristsystem på en aktiv oppfølging av et ønske om kjøp fremfor på ett bestemt blant flere mulige etterkjøpsforløp. På den måten vil man bedre kunne oppnå at kjøperen ikke skal bli sittende med en uønsket gjenstand som ikke ville blitt kjøpt om ikke selgerens representant hadde oppsøkt denne forbrukeren[98]. Forbrukeren vil få tid til å vurdere alternative produkter og til å vurdere nytteverdien av produktet.

Forslaget reiser noen praktiske problemer. Ventelig vil selgerfirmaene utarbeide standardiserte brev eller postkort for avtalebekreftelse. Det er fullt mulig at selgeren vil kunne påta seg kjøperens ansvar for innsending av bestilling. For å unngå dette kunne en bygge inn at kjøperen måtte legitimere seg ved innsendingen. Løsningen av slike praktiske problemer vil kreve en konkret drøfting mad Postverket.

Innføring av kjøperbekreftet bestilling ved personlig, oppsøkende salg vil kunne bidra til at fragåelsesretten blir reell også for de forbrukergrupper som nå har vanskelig for å benytte den. den fordel son selgerne i dag har av de prosesser son fører til passivitet etter bestillingen vil da kunne komme forbrukerne til gode. Dette vil ventelig ikke bety noen vesentlig ulempe for det seriøse direktesalg: Det omfatter produkter som forbrukerne har et uttrykt behov for og som kjøperne vil være innstilt på å skaffe seg også etterat selgerbesøket er avsluttet.

En kjøperbekreftet bestilling vil dog være en ulempe for de kjøpere som gjerne vil anskaffe produktet.

Forslag

Innføring av kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere.

Skillet mellom kontant og kredittkjøp

Justisdepartementets hovedbegrunnelse for å unnta kontantkjøp fra fragåelsesretten var at slik betaling «i alminnelighet må sees som et tilstrekkelig bevis for en noenlunde fast og veloverveiet beslutning hos kjøperen».

I kapittel 8 fikk vi ikke bekreftet at kjøpere som betalte før fristens utløp foretok vesentlig mer veloverveide kjøpsbeslutninger enn dem som ikke betalte kontant.

Det er også andre argumenter for å trekke en grense mellom kontantkjøp og andre kjøp enn dem som fremgår av lovforarbeidene. Ett argument er at kontant betaling indikere at kjøperen har råd til å foreta kjøpet. Sett fra forbrukersiden kan personlig, oppsøkende salg ses som mer problematisk i de tilfeller der husholdene må pådra seg merutgifter for å dekke kjøpesummen slik som ved avbetaling. Om angrefristsystemet skal avgrenses av hensyn til selgeren, kan det tilsi en grense mellom kontantkjøp og andre kjøp. Mange produkter har en slik karakter at en vanskelig kan foreslå at angrefristen skal gjelde, for eksempel kan det være endel næringsmidler, blomster med videre.

Imidlertid har der alt overveiende del av kjøpere som, kjøper som ikke-kjøpere, den oppfatning at fragåelsesretten også gjelder når varen betales kontant. Av de kjøpere som har noen oppfatning om betalingens betydning mener 85% at de har fragåelsesrett ved kontant betaling. De kan ha bestilt med den oppfatning at de har en slik rett, og er ikke innforstått med at kontant betaling fører til at de mister denne retten. Ved at fragåelsesretten også omfatter kontantsalg, vil det bli et bedre samsvar mellom forbrukernes rettsoppfatninger og lovutformingen.

Det synes heller ikke rimelig å tilrå forbrukerne å benytte dyrere betalingsformer enn kontant kjøp for at de skal beboholde en fragåelsesrett.

Om fragåelsesretten skal gjelde også for kontantkjøp, må det foretas en vurdering av om det skal settes nedre beløpsgrenser og om bestemte produktgrupper skal unntas.

Svært få kjøpere benytter sin fragåelsesrett med dagens ordning. En utvidelse av denne retten til endel kontantkjøp vil ventelig ikke føre til noen betydelig heving av antallet avbestillinger. Ulempen for selgeren blir dermed ikke vesentlig, og antagelig ikke større enn det lovutvalget forventet i sin tilråding.

Forslag

Ved en lovrevisjon bør fragåelsesretten son hovedregel omfatte kontantsalg.

Skillet mellom varer og tjenester

Lovutvalget foreslo at loven skulle omfatte abonnementskontrakter, selv om det var «i tvil om at det er tilstrekkelig grunn». - Utvalget sluttet seg til argumentene fra Forsikringsrådet og forsikringsbransjens organisasjoner i at det ikke foreligger tilstrekkelig behov for en angrefrist for forsikringsavtaler. Justisdepartementet kunne stort sett slutte seg til uttalelsene fra utvalget og høringsinstansene og tok derfor ikke opp noe forslag for at loven skal gjelde for forsikringsavtaler. - Departementet sluttet seg imidlertid ikke til at lovforslaget skulle omfatte abonnementskontrakter, blant annet fordi det her i landet ikke kan påvises vesentlige skader som følge av formidling av slike kontrakter utenfor fast forretningssted.

Stortingets administrasjonskomite sluttet seg til Justisdepartementets konklusjon, men tilføyde at de var «av den oppfatning at spørsmålet antakelig måtte tas opp til ny vurdering dersom det i fremtiden blir mer vanlig med slike servicekontrakter.»

Undersøkelsen omfatter hverken en kartlegging av omfanget av direktesalg av tjenester eller av erfaringer i husholdene. Det kan derfor ikke i denne omgang presenteres materiale som belyser eventuelle problemer ved direktesalg av tjenester.

Klagesakene i Forbrukerrådet kan gi et grunnlag for å vurdere hvilke typer problemer forbrukerne møter.

Forslag

Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemene ut fra klagesaksmaterialet på dette området.

Utvidet forbrukerkjøpsbegrep

I angrefristloven er forbrukerkjøp definert som «kjøp fra en yrkesselger i denne egenskap av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperer, hans husstand eller omgangskrets eller til deres personlige formål ellers». Utredningen om «behandlingen av forbrukerkjøpstvister» benyttet en tilsvarende definisjon.[99] Kun tvister mellom forbrukerkjøper og yrkesselger kunne bringes inn til avgjørelse etter forslaget i utredningen. Tvister mellom to privatpersoner skulle holdes utenfor, fordi det i slike saker ofte kunne være slik uenighet om det faktiske forhold at det kunne være vanskelig å ta stilling til bevisene på grunnlag av partenes skriftlige framstillinger.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet var

«av den oppfatning at behovet for en særskilt behandling av forbrukertvister ikke er særlig mindre ved kjøpsforhold mellom privatpersoner enn når den ene er næringsdrivende. Situasjonen vil da ofte være at begge partene mangler forutsetninger for å få tvister avgjort ved domstolene. Vanskelighetene ved bevisordningen på grunn av den skriftlige saksbehandlingen må avhjelpes gjennom den forberedende saksbehandling ved Forbrukerrådet.»

Departementet justerte på dette grunnlag ordlyden i forslaget til definisjon av forbrukerkjøp slik at forslaget svarte til kjøpslovens §1a tredje ledd. Både tvister mellom forbrukerkjøper og yrkesselger og mellom privatpersoner ble tatt med.

Ved stortingsbehandlingen av utkastet til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister vurderte administrasjonskomiteen begrepet «forbrukerkjøp» spesielt:

Komiteen har merket seg at uttrykket «forbrukerkjøp» i proposisjonen også omfatter kjøp og salg mellom privatpersoner. Dermed er definisjonen utvidet i forhold til Lov av 24. mars 1972 nr. 11 om angrefrist ved forbrukerkjøp.

Komiteen vil understreke ønskeligheten av at man i lovgivingen tilstreber entydig bruk av sentrale begreper. Dette behovet synes særlig påtrengende i den delen av lovgivningen som må antas ha generell interesse, og som regulerer alminnelige menneskers plikter og rettigheter, for eksempel lover som berører forbrukerspørsmål. Når nye definisjoner innføres ville det være ønskelig å justere parallelle uttrykk i tidligere lovgivning samtidig.

Ved odelstingsbehandlingen sa statsråd Kirsten Myklevoll seg «enig i komiteens utgangspunkt om fordelene ved entydige begreper i de ulike lover. I framtida bør «forbrukerkjøp» nettopp nyttes slik det er gjort i det foreliggende utkast.» Samtidig viste hun til at lov om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp «er begrenset til spesielle avtaleformer der forbrukeren har behov for den særbeskyttelse som ligger i er angrefrist etter at avtalen er inngått. Mest praktisk er loven for dørsalg og menneskesalg.»

Forslag

Ved en lovrevisjon bør en benytte den definisjon av «forbrukerkjøp» som er innført i kjøpsloven og i lov om behandling av forbrukerkjøpstvister.

Angre og bytterett ved andre salgsformer

Etter angrefristlovens § 1, første ledd er fragåelsesretten blant annet begrenset til avtaler og bestillinger som er inngått «på annet sted enn fast utsalgssted for selgeren eller representanten». Salg fra fast salgssted ligger utenfor lovens virkefelt.

I medlemsforslaget til Nordisk råd i 1966 var ikke fragåelsesretten knyttet til den serie begrensninger som siden er innført. En undersøkelse av problemet burde

«imidlertid ikke begrenses til agentsalg eller salg på avbetaling. Det ville være rimelig at man overveier å gjøre en fragåelsesrett generell».

En ville undersøke

«mulighetene for å få en bestemmelse opptatt i avtalelovgivningen og lovgivningen om kjøp på avbetaling som gir kjøperen rett til å tre tilbake fra avtalen innenfor en kortere frist».

  • Det var mange innvendinger mot en generell fragåelsesrett. Medlemsforslaget og behandlingen av det ble gjennomgått i kapittel 2.

Forbrukerkooperasjonen i Norge har innført en bytterett for feilfrie varer.[100] Dette tilbudet kommer i tillegg til kjøpslovens alminnelige bestemmelser. Bytteordningen innebærer at kunden får bytte eller pengene igjen hvis vedkommende angrer på et kjøp. Ordningen gjelder bytte av feilfrie varer under forutsetning at varene er ubrukte, at det fremlegges kvittering for kjøpet og at byttet skjer innen 14 dager. Kjøperen kan velge mellom ny vare eller pengene igjen.

Unntatt fra denne ordningen er varer som undertøy, badedrakter og lignende. Det samme gjelder ferske og dypfryste matvarer, bijouterier, spesialbestilte varer, avklipte varer og utsalgsvarer hvis ikke bytterett er anført på kvitteringen.

«Fire års erfaring har vist at bytterettsordningen aldri har ført til noe rush av byttelystne kunder. Derimot viser det seg at forbrukerne setter pris på ordningen, samtidig som del er en god PR for den enkelte butikk.»[101] - Hensikten med bytterettsordningen er at kundene skal være fornøyd med de varer de kjøper, og at de skal kjøpe trygt i et Domus/S-lag.

Postordrefirmaene har som nevnt innført fragåelsesrett.

Andre enkeltfirmaer for eksempel innenfor møbelbransjen har likeledes innført «full returrett innen 12 dager fra ankomstdato eller innkjøpsdato. Denne returrett gjelder ikke vorer som er prisnedsatte, stoppmøbler med spesielt trekk eller varer som er bestilt spesielt. Ved retur innen 12 dager får man pengene tilbake. Forutsetningen er at varene ikke har vært brukt eller er blitt skadet etter kjøpet. Ved retur av varer vil vi at kvittering medtas eller medsendes og at originalpakningen blir benyttet. 10% fratrekkes dersom returen ikke har originalpakningen.»[102]

Erfaringene fra forbrukerorganene viser at bruktbilmarkedet byr på mange problemer for kjøpere. Innføring av en bytterett ved bruktbilsalg, mot for eksempel erleggelse av et bestemt gebyr, vil kunne bidra til å lette kjøpernes problemer. Bruktbilklagene er den største skriftlige klagegruppen i Forbrukerrådet lokalt og sentralt. Angrefrist ville være til størst fordel for de grupper som i dag kjøper eldre modeller til relativt lav pris og kjøpere som oppdager større feil kort etter at kjøpet er foretatt. En bytterett vil også forenkle arbeidet med klagesaker i Forbrukerrådet vesentlig.

Fra 18% til 25% av forbrukerne i de tre utvalgene mener at fristen gjelder «ved alle salg» eller i «forretninger». Forbrukerrådets kontorer i fylkene må regelmessig veilede forbrukere som mener seg ha en angrefrist ved kjøp i forretninger. En generell bytterett er i samsvar med den rettighetsoppfatning mange forbrukere har. Dette ville være vesentlig enklere for mange forbrukere om man ikke sto overfor en serie ulike angrefrist og bytterettsordninger.

Ut fra et forbrukersyn er det også argumenter mot en generell fragåelsesrett. Den kan etterhvert føre til at forbrukerne først tar stilling til tvilsproblemene etterat de har kjøpt. For planleggingen i husholdet burde slik tvil helst være vurdert før man går til innkjøp av et produkt og ikke etterpå. Det vil for mange nok være lettere å be om et annet produkt enn å be om pengene tilbake: Alternativet «ikke-kjøp» vil stå svakere. En slik frist vil også gi selgersiden et salgsargument, og kan føre til minsket kjøpemotstand slik som tidligere nevnt. - I tillegg kommer så de argumenter mot en slik ordning som kan anføres fra hardelens side. Jamfør kapittel 2 og høringsuttalelsene til medlemsforslaget i Nordisk råd.

Hovedvekten bør legges på at deler av næringslivet allerede har innført en angre- og bytterett for mange produktgrupper ved salg fra fast salgssted. Samtidig mener mange av forbrukerne at de har en slik rett.

Forslag

Innføring av en generell angrefrist for alle forbrukerkjøp foreslås vurdert. En fragåelsesrett synes mest presserende for bruktbilmarkedet.

Godkjenningsordninger

En godkjenningsordning vil kunne bidra til å sikre at forbrukerhensynene ble bedre ivaretatt ved oppsøkende personlig salg. For å bli godkjent som direktesalgsfirma eller selger kunne det eksempelvis stilles krav til

  • salgsopplegg,
  • utdanning av selgere,
  • bruk av legitimasjon ved salgsvirksomhet,
  • økonomiske eller andre garantier for at firmaet kunne dekke krav fra kjøpere om for eksempel fragåelse eller
  • service etter kjøpet

En slik ordning kunne bidra til at useriøse selgere og «korttidsfirmaer» vanskeligere fikk adgang til disse salgsformene. Det ville bli enkelt å skille mellom godkjente og ikke godkjente salgstilbud.

Den viktigste innvendingen ville være at en slik løsning ville kreve en betydelig offentlig innsats i utforming og godkjenning av regelverk og ved praktisering av ordningen. Spørsmålet blir om en slik offentlig ressursinnsats er nødvendig.

Det kan kanskje være tilstrekkelig å gi endel generelle unntak for direktesalg og la kommunene avgjøre i hvilken grad de ønsker omførselshandel og direktesalg slik som i forslaget til ny handelslov fra Handelsdepartementet.

Innføring av godkjenningsordninger ville også innebære en ytterligere legitimering av salgsformer det kan reises en rekke innvendinger mot, blant annet ut fra hensynet til forbrukernes valgfrihet.

Godkjenningen kan også legges til det enkelte hushold. Noen hushold har satt opp skilt med teksten «selgere uønsket» og lignende fordi man ikke ønsker dørsalgstilbud. Vi har ikke materiale som viser i hvilken grad slike skilt blir respektert.

I Sverige har Direktførsaljningsføretagens Førening (DF) anbefalt sine medlemmer og øvrige direktesalgsforetak å respektere dørskilter med teksten «Førsaljning undanbedes» og lignende. Anbefalingen bygger på en overenskomst med Konsumentverket.[103]

Ordningen kan virke som et delvis forbud bestemt av hvert enkelt hushold. Antakelig vil nytten være størst i flerfamiliehus som i dag har de høyeste besøksfrekvenser. Overholdelse av en slik regel vil avhenge av selgertreningen i hvert enkelt firma og i siste omgang av hver enkelt selger. Om forbud ikke blir innført byr en regel om at selgere ikke får ringe eller banke på dører der skilt klart og tydelig sier fra at en ikke ønsker besøk av selgere innarbeides i loven.

Forslag

Spørsmålet om innføring av en generell offentlig godkjenning foreslås ikke vurdert. Om forbud ikke innføres, foreslås lovfestet en regel om at skilt om at direktesalg er uønsket skal respektres.

Oppsummering og hovedkonklusjoner

I dette kapitlet er det først redegjort for argumenter for og mot gjennomføring av et forbud mot direktesalg med vekt på de oppsøkende personlige salgsformene. Et helt eller delvis forbud mot direktesalg må veies mot hvor omfattende en revisjon av angrefristsystemet kan bli. I alle tilfelle bør forbud mot telefonsalg vurderes nærmere.

I neste omgang drøftes spørsmålet om forbrukerne kan få bedre informasjon om sine rettigheter med utgangspunkt i dagens lovgivning. Med andre ord: Kan forbrukernes rettighetsoppfatninger endres slik at de bedre svarar til den eksisterende lovgivning? Avsnittet konkluderer med at det som et helt kortsiktig tiltak kan det ansvarlige fagdepartement gjennomgå selgerfirmaenes informasjonspraksis og se til at de svarer til kravene i lov om angrefrist. En økt offentlig rettighetsinformasjon utover dagens nivå foreslås ikke gjennomført: Det kan ikke gis sikkerhet for at lovkunnskapsnivået vil bli så mye forbedret at det står i rimelig forhold til kostnadene.

Om direktesalg helt eller delvis blir tillatt, er mulige revisjoner av angrefristsystemet vurdert. Blant annet for at systemet bedre skal svare til de generelle mål, fremmes følgende forslag:

  • at fristen regnes fra det tidspunkt varen mottas
  • at kjøperbekreftet bestilling vurderes nærmere
  • at fragåelsesretten som hovedregel også skal gjelde kontantsalg
  • at Forbrukerrådet vurderer forbrukerproblemer med abonnementskontrakter
  • at «forbrukerbegrepet» også skal omfatte private kjøp
  • at angrefristen gjøres generell, og at en utvidelse er mest presserende for bruktbilmarkedet
  • at det lovfestes en regel om at selgere må respektere skilt med «selgere uønsket» e.l.


[70] Lovutvalgets innstilling side 6

[71] Lovutvalgets innstilling side 18

[72] Ot.prp. nr. 14 (1971-72) side 8

[73] Innst. 0.X. (1971-1972) side 2

[74] Forslag til ny handelslov. Vedlegg til Brev fra: Handelsdepartementet 8. juni 1979. 212 sider

[75] St.meld. nr. 44 (1977-1978) «Om forbrukerpolitikken», side 91. Innst, S. nr. 254 (1977-1978), Side 5-7 om flertalls- og mindretallssynspunkter i Stortingets administrasjonskomite. Flertallet i administrasjonskomiteen og mindretallet i Stortinget utgjøres av de ikke-sosialistiske representantene.

[76] JONSS0N, Ernst «Konsten att förföra konsumenten. En kritisk granskning av larobocker i marknadsforing», ISBN 9129531446, Raben & Sjøgren, Stockholm 1979. side 40

[77] Innst. O.X. (1971-72) side 1

[78] JONSSON, E. side 15 og 39

[79] NU 8 1977: 17 DAHL, Rolf «Produkters levetid», ISBN 91-7052-302-9, Nordisk Ministerråd, Oslo, april 1977. For eksempel side 113-174.

[80] Forbrukerombudsmannen har ikke utarbeidet regler for selskapssalg. Det er imidlertid ført drøftelser med to firmaer, Tupperware (diverse plastartikler) og Oriflame International (kosmetikk) ved Direktesalgsforbundet. Sak 1516.74.

[81] Lovutvalgets innstilling side 18.

[82] Forslaget til ny handelslov side 92

[83] Forslaget til ny handelslov side 98

[84] Innst. O.X. (1971-72) side 2

[85] I RASK JENSEN, Hans og ØLANDER, Folke. «Forbrugerproblemer og forbrugerpolitikk», ISBN 87-422-6243-7, Det danske forlag, Albertslund 1977, side 321.

[86] Lovutvalgets innstilling side 18

[87] Lovutvalgets innstilling side 18

[88] Forslaget til ny handelslov side 92

[89] Forslaget til ny handelslov side 118

[90] ANDERSEN, Kristen. «Angrefristlov og forbrukerkjøp», ISBN 82-518-0253-9, Johan Grundt, Tanum forlag, Oslo 1974, side 30

[91] BEFLESON, Bernard og STEINER, Gary A. «Human behavior, An Inventory of Scientific Findings», Brace & World, Inc, New York, Chicago, Burlingame 1964. Harcourt, side 543.

[92] Lovutvalgets innstilling, side 18.

[93] JONSSON, E., side 107-108.

[94] Lovutvalgets innstilling side 17

[95] Lovutvalgets innstilling side 22

[96] Innst. O.X (1971-72) side 3

[97] Se avsnitt 8.2.

[98] Lovutvalgets innstilling side 18

[99] NOU 1974:13 «Behandlingen av forbrukerkjøpstvister», ISBN 8200701298, Forbruker- og administrasjonsdepartementet 13. desember 1973, side 18, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012061906143. Ot.prp. nr. 55 (1976-77) Om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister, side 22. Ot.prp. nr. 16 (1977-78) Om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Innst. O nr. 20 (1977-78) Innstilling fra administrasjonskomiteen om lov om behandling av forbrukerkjøpstvister, side 4-5. Forhandlingar i Odelstinget 1978 Em. 14. mars 1978 - Lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Sak nr. 7, side 134.

[100] Nå er det nesten like lett å bytte varer som å skifte mening. Brosjyre fra NKL. A.-O. 1973

[101] Bytteretten - et viktig argument ved introduksjonen av forbrukerarbeid. Artikkel i Vårt Marked nr. 9-1977, Oslo.

[102] IKEAs Katalog 1979. Side 144. Informasjon om IKEAs forsendelse og salgsbetingelser.

[103] Pressmeddelante fra Konsumentverket 21.4.1977 og 28.9.1978.

Tillegg A. Konstruksjon av indekser

I analysen er det benyttet følgende indekser:

  • Holdning til direktesalg
  • Salgsutsatthet
  • Lovkunnskap
  • Feilkunnskap
  • Kjøpsmisnøye
  • Svarvillighet (lovkunnskap)

Dette vedlegg gjennomgår konstruksjonen av disse indekser.

Holdning til direktesalg

Indeksen bygger på en sammenregning av svarene på spørsmålene 120, 133 og 134 om berettigelse av dørsalg, selskapssalg og telefonsalg etter følgende mønster:

 

ok, vet ikke

bør begrenses

bør forbys

dørsalg

1 indekspoeng

2 indekspoeng

3 indekspoeng

selskapssalg

1 indekspoeng

2 indekspoeng

3 indekspoeng

telefonsalg

1 indekspoeng

2 indekspoeng

3 indekspoeng

Dette gir en rangering med verdiene fra 3 til og med 9 med følgende resultat for utvalgene.

 

C-utvalget

Kjøpere Antall

Prosent

Prosent forskjell

Antall

Prosent

A 3,4 indekspoeng

186

12

72

10

- 2

B 5-7 indekspoeng

775

48

455

62

+ 14

C 8,9 indekspoeng

648

40

205

28

- 12

Sum

1 609

100

732

100

 

Gruppe A er i undersøkelsen omtalt som «nøytrale/positive», gruppe B som «skeptiske» og gruppe C som «motstandere». Gruppe C har minst uttalt at to av de tre salgsformer bør forbys og at den tredje bør begrenses. Gruppe A har mest uttalt at en av salgsformene bør begrenses mens de andre to er i orden. Gruppe B utgjør mellom gruppen som minst mener at to av formene bør begrenses eller at en av dem bør forbys, og som mest mener at to bør forbys eller to begrenses og en forbys. Det vises for øvrig til kapittel 5 som omhandler holdningsspørsmålene.

Salgsutsatthet

Forbrukerne får i ulik grad og på ulik måte tilbud om å kjøpe «utenfor fast salgssted». 4 av spørsmålene om dette er tatt med i denne indeksen. Sammenregningen er foretatt etter følgende opplegg:

 

Indeks-poeng

C-utvalg

kjøpere

Dørsalgsfrekvens

Prosent

Prosent

Aldri, vet ikke

0

31

15

Et par ganger årlig

1

53

65

Månedlig og oftere

2

16

20

 

100 prosent

100 prosent

Selskapssalg

Ikke deltakelse eller tilbud om deltakelse, vet ikke

0

78

62

Tilbud om deltakelse

1

10

9

Deltakelse

1

12

29

 

100 prosent

100 prosent

Telefonsalg

Tilbud

1

8

10

Ikke tilbud, vet ikke

0

92

90

 

100 prosent (n=1609)

100 prosent (n=732)

Dette gir en indeks med verdiene fra 0 til 4. Indeksen gir følgende fordeling av kjøper og C-utvalg:

 

C-utvalg

Kjøpere

Antall

Prosent

Antall

Prosent

0 Indekspoeng

403

25

58

8

1 Indekspoeng

694

43

302

43

2 Indekspoeng

396

25

276

38

3 Indekspoeng

111

7

84

12

4 Indekspoeng

5

-

2

-

Sum

1609

100 prosent

732

101 prosent

For å forenkle indeksen er verdiene 3 og 4 slått sammen i analysen.

Lovkunnskap

Svar på spørsmål 112, 113, 115 og 116 er grunnlaget for beregningen av indeksen for lovkunnskap. . Indeksen er bygget opp etter følgende mønster:

 

Indeks-poeng

Fristen er på 10 dager

1

Andre svar

0

Fristen løper fra avtalen inngås

1

Andre svar

0

Fristen gjelder bare når varen ikke er betalt fullt ut

1

Andre svar

0

Fristen gjelder bare varer

1

Andre svar

0

For å forenkle indeksen er gruppene med 3 og 4 indekspoeng slått sammen til en gruppe. Meget få oppnådde 4 indekspoeng. For kjøpere og C-utvalg gir denne indeksen følgende fordeling:

 

C-utvalg

Kjøpere

Antall

Prosent

Antall

Prosent

0 Indekspoeng

814

51

276

38

1 Indekspoeng

415

28

202

28

2 Indekspoeng

252

16

175

24

3/4 Indekspoeng

92

6

79

11

Sum

1 609

101

732

101

Feilkunnskap

Denne indeks er basert på en sammenregning av feilaktige svar på fire av de fem spørsmål om lovkunnskap etter følgende mønster:

 

Indeks-poeng

Angrefristen er på 14 dager eller mer

1

Andre svar

0

Fristens starttidspunkt, ved levering

1

Andre svar

0

Betalingens betydning, ved kontant betaling

1

og uavhengig av betalingsform

0

Fristen omfatter, varer og tjenester

1

Andre svar

0

Fordelingen blir da:

 

C-utvalg

Kjøpere

Antall

Prosent

Antall

Prosent

Ingen og/eller bare feilaktige svar

814

51

276

38

Ett riktig svar

451

28

202

28

To riktige svar

252

16

175

24

Tre/fire riktige svar

92

6

79

11

Prosentbasis

1 609

101

732

101

Spørsmålsormuleringene under dette punkt tar først og fremst sikte på å avdekke lovkunnskap og ikke feilkunnskap, slik at enkelte svarsalternativer ikke bare omfatter feilkunnskap. Indeksen viser da økende sannsynlighet for en feilkunnskap ved økende antall indekspoeng.

Indeks for kjøpsmisnøye

Indeksen er konstruert med utgangspunkt i følgende svar:

  Antall svar Prosent Indekspoeng

Spørsmål 143: Har det i løpet av siste år hendt at De ikke har vært helt fornøyd med et slikt kjøp?

Ja, ikke vært helt fornøyd (minst en gang)

110

15

1

Nei, ikke hendt siste år

559

76

0

Vet ikke

63

9

0

Sum

732

100

 

Spørsmål 169: Vurderte De kjøpet sammen med ektefelle nabo eller andre i løpet av angrefristen med tanke på eventuell avbestilling?

Ja

264

36

1

Nei

439

60

0

Husker ikke

29

4

0

Sum

732

100

 

Spørsmål 172: Om De fikk tilbudet en gang til, og igjen kurne velge, ville De da kjøpt varen på denne måten, kjøpt varen i butikk eller kanskje utsatt eller ikke foretatt kjøpet:

Kjøpt igjen på denne måten

398

54

0

Kjøpe et annat sted

75

10

1

Utsatt/ikke foretatt

121

17

1

Vet ikke

138

19

1

Sum

732

100

 

Sammenregnet blir det da en indeks med alternativene med fra 0 til 3 poeng. Kjøperne fordeler seg slik på denne indeksen:

 

Antall svar

Prosent

Fornøyde

228

31

Ikke helt fornøyde

335

46

Noe misfornøyd

134

18

Misfornøyde

35

5

 

732

100 prosent

Tillegg B. Spørreskjema

vedlegg spoersmaal s1
vedlegg spoersmaal s2
vedlegg spoersmaal s3
vedlegg spoersmaal s4
vedlegg spoersmaal s5
vedlegg spoersmaal s6

Tillegg C. Forskriften

vedlegg forskrift

Tillegg D. Lovteksten

vedlegg lov

Tillegg E. Avtingingssetel

vedlegg returskjema nynorsk

Tillegg F. Avbestillingsseddel

vedlegg returskjema bokmaal

Virkninger av angrefristloven: Sluttrapport til oppdragsgiverne / Ole-Erik Yrvin.

Rapport fra undersøkelse på oppdrag fra Forbrukeravdelingen ved Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Innlevert som hovedfagsoppgave til Cand.Scient. ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo i august 1979.

Utgitt oktober 2023 med nytt sideutlegg og nytegnede figurer av Petter Reinholdtsen i samarbeid med forfatteren.

Typesatt med dblatex og skrifttypen Crimson Text.

Omslaget og figurene er tegnet av utgiver basert på originalen fra 1979. Fotograf for portrett på omslaget er Ingrid Yrvin, som har gjort det tilgjengelig med bruksvilkårene til Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kildefilene er tilgjengelig fra https://codeberg.org/pere/text-angrefrist. Rapporter eventuelle kommentarer og innspill om boken der.

Denne dokumentet faller inn under unntakene i åndsverkslovens § 14, og er ikke opphavsrettslig vernet. For å gjøre det enklere for folk utenfor Norge, er den også gitt ut med bruksvilkårene til Creative Commons 0. For mer informasjon om disse bruksvilkårene, besøk https://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/deed.en.

Videredistribusjon og bruk i kildeformat (Asciidoc) og kompilert form (XML, HTML, PDF, PostScript, RTF og så videre) er tillatt både med og uten endringer.

Format / MIME-type ISBN
US Trade utgave tilgjengelig fra lulu.com 978-82-93828-18-1
application/pdf 978-82-93828-19-8
application/epub+zip tilgjengelig fra lulu.com 978-82-93828-20-4