I fjor meldte Dagbladet og andre medier at politiet hadde samlet inn informasjon om 1.4 millioner telefonsamtaler i området rundt Akersgata, regjeringskvartalet og Utøya, i forbindelse med etterforskningen rundt bombeattentatet og massemordet 22. juli 2011. Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby fortalte i følge artikkelen at
- «Dette er ikke kun samtaler som knyttes til Breivik. Dette er alle samtaler som er registrert på basestasjoner i tilknytning til både bomba i Regjeringskvartalet og aksjonen på Utøya. Vi må analysere tid, lengde og fra hvilke basestasjoner de er registrert på. Vi prøver å finne ut hvem som har ringt til en hver tid, også i dagene før.»
Det triste og merkelige er at ingen presseoppslag tok opp hva dette egentlig betød for kildevernet. Et stenkast fra regjeringskvartalet befinner redaksjonene til blant annet VG, Dagbladet og Aftenposten seg. Det betyr at et betydelig antall av journalisters samtaler var og er tilgjengelig for politiet. Og dette var ikke en unik hendelse. Politiet henter rutinemessig ut informasjon om telefonsamtaler i kriminaletterforskningen, og en kan gå ut ifra at det ofte vil være noe kriminelt å undersøke nær en redaksjon da redaksjoner holder til i sentrum og tettsteder, der det meste av annen aktivitet i et område også foregår. F.eks. befinner Aftenposten seg like ved Oslo Sentralstasjon, et ganske kriminelt belastet område, der jeg mistenker politiet ofte hente ut samtaleinformasjon. Og avisen Aftenposten annonserte jo for noen år siden at ansatte kun skulle ha mobiltelefon (noe de kanskje angret på da mobilnettet brøt sammen), hvilket betyr at alle samtaler journalistene gjennomfører går via nabolagets mobilbasestasjoner og dermed blir med og analysert når politiet ber om informasjon om mobilsamtaler i området. Det samme gjelder antagelig de fleste mediehus nå for tiden.
Konsekvensen er at en må gå ut i fra at politiet kan få tilgang til informasjon om alle samtaler med journalister, hvilket bør få varslere og andre som vil tipse journalister til å tenke seg to ganger før de ringer en journalist. Det er for meg en svært uheldig situasjon.
Anders Brenne tipset meg om dette tidligere i år, og har skrevet om problemstillingen i sin bok Digitalt kildevern som ble lansert i år og presentert på et NONA-møte i april. Oppsummeringen fra møtet inneholder flere detaljer og bakgrunnsinformasjon. Jeg synes det er besynderlig at så få journalister tar opp denne problemstillingen, og ikke stiller flere kritiske spørsmål til innføringen av datalagringsdirektivet og den raderingen av personvernet som har foregått i Norge i løpet av mange år nå.